Vår lille verden

Soulmate

2011-03-30T16:11:00.000-07:00

I feel blessed...

Not many people get to experience the great blessing

of getting someone into your life that

means more to you than you could have ever imagined.

Some people are just ment to be there for you,

no matter how hard you try to fight it.

In this life there are no guarantees for a tomorrow,

all we have is the moments and today.

If there`s something I have experienced and taught,

it is that we all deserve to be happy.

...a second chance...

No matter what may seem right or wrong in the eyes

of society or everyone else.

Everyone else aren`t supposed to live your life,

YOU are.

My soulmate in life,

I`m thankful I got to meet you.

No matter the outcome,

I`ll be forever grateful and blessed

My Perfect Love

2011-01-30T16:33:00.000-08:00

Både denne teksten og innlegget under er tekster jeg har skrevet selv.

Vet ikke hvorfor jeg plutselig følte at jeg skulle legge dem ut her og dele dem,

men sånn ble det bare altså..:)

Denne første fins det også melodi til,

og om jeg får det til, så kanskje jeg legger ut den også.

You came like a
breath of fresh air into my life
Swept me off my feet when you looked in my eyes
Your touch made me week and I lost all control
For the first time in my life,
I felt like I`ve come home
Had lovers before,
but no one like you
Have loved before,
but not like I loved you

We created our own little world of you and me
A dreamworld were no one else could be
I`ve never felt more freen than in your arms
Creeping under my skin,
inside every nerve
floating on air,
puffin on a cloud

(Chorus)
But you`re unreachable
Untouchable, out of sight
Two lovers drifting apart,
divided by life
Boy and girl that were ment to be,
but life had another plan for you and me
My Perfect love

My heart is bleeding for the love that we lost
The saints of hell is laughing at the dream that got torn
Ruined by the fate life created for us both
A life in despair is all that is left
Will never forget you,
or what could`ve been
No one else will do,
cause I`ll always love you

(Chorus)
But you`re unreachable
Untouchable, out of sight
Two lovers drifting apart,
divided by life
Boy and girl that were ment to be,
but life had another plan for you and me
My Perfect love

We`re chasing paperdreams down the road of life
Illusions built on fragile dreams of air
are crushed when faced with the cold reality
Soulmates living in parallel dimensions of time
Always close enough to see,
but never to touch
I feel your breath,
but it`s fading away

(Chorus)
Cause you`re unreachable
Untouchable, out of sight
Two lovers drifting apart,
divided by life
Boy and girl that were ment to be,
but life had another plan for you and me
My Perfect love
Perfect love..
Perfect love..

My Angel Friend

2011-01-30T16:19:00.000-08:00

My angel friend,
so fragile, so pure
Your demons are lurking in the dark,
waiting to tear you apart
come take my hand, and we`ll fight them together
I`ll be waiting where heaven and hell collides
In the midnight hour
when demons and angels dance together in sinful peace

I know your suffering
I know your pain
All your life`s been a struggle,
a fight to survive
The coldness of the world nearly broke you
But you stood strong
You`ve paid the price for a genious mind

Always remember these words my friend
Every sinner has a future
and every saint has a past
So don`t let go
you`ve come too far
I`ll follow you to eternity
My angel friend

Patience

2011-01-22T13:17:00.000-08:00

Patience

I see your loving eyes in front of me
Torn between the masks I wear
Happiness are knocking at my door
but I`m too scared to open up
I`ve let it slip before
Scars too young, I need time to heal

I`ve become the one that`s cold
Shutting you out, can`t seem to change
You`re holding my hand
but I`m loosing my breath
Dead on the inside
Smiling that Judas smile back at you

Close my eyes
when I`m falling of the edge
I encourage love
but are pushing you away
Be patient my dear
hold on to hope
Just be patient

Just give me time and a little space
so I can trust love once more
Help me, so I`m no longer scared
We can beat the odds,
drive my demons back to hell
We`ll create our own little heaven on earth

Close my eyes
when I`m falling of the edge
I welcome love
but are pushing you away
Be patient my dear
hold on to hope
Just be patient

Just a little something I wrote a while ago,

but the lyrics are something I can relate to today as well...

Money money money!

2011-01-17T15:42:00.000-08:00

Penger er ikke alt sies det.

Og jeg kan forsåvidt være tilbøyelig til å være enig i det.

MEN...

Når man har veldig lite av dem, da kan det til tider føles som om de er alt.

Jeg er så lei av at hver eneste måned skal være en konstant kamp med tall

for å få et rimelig stramt budsjett til å gå opp.

Noen ganger gjør det faktisk det, og det er en befriende følelsen.

Men de fleste ganger er det alltid noe som må vente, deles opp etc...

Dette skal ikke være et "buhu-stakkars-alenemamma-meg"-innlegg.

MEN...

Det er et udiskuterbart faktum at det er tøffere å klare seg på kun en inntekt.

Når den inntekten i tillegg er på et minimum..

NEI, det er ikke lukrativt å "leve på staten"...som mange ser ut til å tro.

Vi får ikke penger kastet etter oss og har huet og ræva full av gryn.

Jeg blir så provosert av mennesker med slike holdninger.

Som nærmest tror at vi fikk barna våre bare for å slippe å jobbe selv og sitter på våre feite, strekkmerkebefengte rumper dagen lang og drikker caffe latte mens ungene går for lut og kaldt vann...og kontoen fylles opp av deres skattepenger!!

Det er ikke helt slik det foregår.

Pengene vi får kan aldri, jeg gjentar ALDRI, veie opp for et hjem med to inntekter.

Eller bare en god inntekt fra en greit betalt jobb.

Vi har de samme utgiftene som et hjem med to utgifter,

forskjellen er bare at vi har mindre å dekke de med.

Og for dem som ikke tror meg, JO det er faktisk slik.

En husleie eller et huslån, blir ikke billigere om man er alene.

Mat blir heller ikke billigere, selv om man har en voksenperson mindre å handle til.

Strøm blir hvertfall ikke billigere. Strømleverandøren sitter ikke og kontrollerer hvor mange som bruker lyset fra lampa i stua, eller hvor mange som ser på tv`n samtidig.

Offentlige avgifter er de samme.

NRK-lisensen er den samme.

Barnehage og SFO koster det samme.

Lista er lang og jeg kunne fortsatt i det uendelige, men tror dere har tatt poenget.

Misforstå meg rett.

Jeg har til en viss grad selv valgt å bo alene.

Jeg er ikke typen som gidder å være i et forhold bare fordi det er lettere med to inntekter.

Så får jeg heller gå på trynet alene.

Men, jeg er som sagt dritt lei mennesker som ser ned på oss bare fordi vi er alene.

Som tror vi er trash og mindre verdt bare fordi vi lever solo med barna våre.

Sannheten er, at de fleste alenforeldre fortjener dobbelt opp av din respekt!
(Snakker ikke nødvendigvis om meg selv her)
Når de i tosomhet klager over at det er et par uker siden sist de kom seg på bytur, vennekveld eller en eller annen sosial happening. Er aleneforeldre kanskje takknemlige bare de kan gå

seg en tur alene på kvelden, etter at barna er i seng..fordi det er 4 mnd siden sist.

Vi må være både mamma og pappa.

Snill purk og slem purk.

Lage mat, samtidig som vi legger puslespill og bysser lillebror.

Igjen, dette er ikke et sutre-innlegg.

Jeg er bare litt lei kommentarer fra folk som ikke aner hva de snakker om.

Jeg har i en kort periode prøvd meg i et forhold med to foreldre.

Og kan med hånda på hjertet si, at det var en helt annen verden.

De to tingene kan ikke sammenlignes.

Og dere vet ikke hvor heldige dere er.

Skjerpings folkens!!

Jeg er utrolig takknemlig for at jeg får være mamma til mine to deilige barn.

Til tross for at jeg må fylle mange roller og klare alt selv.

Ville ikke byttet det mot noe i verden.

Selv om det når regninger skal betales hadde vært kjekt å være to, eller hadde vært godt med et ekstra par hender i ny og ne eller litt voksenselskap foran tv`n om kvelden -

så er jeg veldig takknemlig for alt det gode som livet mitt tross alt er fylt av.

Jeg vil bare la det være sagt, så jeg ikke misoppfattes.

Jeg har den dypeste respekt for alle gode foreldre der ute.

Enten man er alene, 2 eller flere..

Norge - verdens beste land å bo i?

2011-01-14T01:58:00.000-08:00

Jovisst har vi det bra.

For all del, vi har det mye bedre enn i mange andre land.

Jeg er utrolig takknemlig for at jeg har vært så heldig at jeg har vokst opp i et land uten krig, undertrykkelse, hungersnød eller andre store kriser.

Men Norge har også blitt en fristat.

Våre komfortable "fengsel" og milde straffer har gjort oss ettertraktet

blant mennesker med mindre noble hensikter.

Fedre sier til sine sønner: "Du er ung, du tåler et par år i norske fengsel. DU skal ta livet av søsteren din fordi hun brakte skam på vår familie ved å snakke med en mann"

Og vi lar det skje.

Vi lukker øynene og ser den andre veien, fordi det er for ubehagelig å tenke på.

"Vi får tenke på det en annen dag, idag har vi det jo så hyggelig..."

Jovisst er Norge et bra land å leve i.

For mordere av alle slag, overgripere, kriminelle, ja you name it.

Våre såkalte straffer er så latterlige milde og lave at det faktisk lønner seg å være kriminell.

Risikoen klarer aldri å veie opp for utbyttet de får.

Og skulle de mot formodning bli tatt, hva venter dem?

Fri rettshjelp, det skulle da bare mangle.

Om du tilfeldigvis skulle være i utlandet og forgriper deg på barn der, fordi du tidligere fikk en liten smekk på fingeren her hjemme for å ha ødelagt ditt eget barn,

så er ikke det så farlig.

Snille "onkel Norge" kommer og stiller opp.

Klart han betaler for advokaten din, for advokaten til advokaten din og mora til advokaten din, lunsjen til deg og advokaten din...you get the picture...

Om dere skulle tro jeg setter ting på spissen og at det neppe kan være så ille,

bør dere lese denne artikkelen her.

Virkelig et "stolt" øyeblikk i Norges historie.

Skulle du tilhøre en radikal islamistgruppe?

Eller kanskje du leder en terrorcelle/treningsleir for terrorister?

Jamen, hvorfor sa du ikke det med en gang.

Da hadde vi sluppet dette ubehagelige avhøret først.

Hjertelig velkommen inn!!!

Vi trodde nesten en øyeblikk at du var en av som faktisk tar en høyere utdannelse - gud forby.

Eller vil jobbe, tjene egne penger OG betale skatt - herregud!
Og som i tillegg har vært så frekke at de ikke fikk med seg identitetspapirer når de måtte flykte fra krig og elendighet i hjemlandet sitt.

Nei, pass på å sende minst 8 store politimenn for å pågripe henne.

Hun kan jo tross alt være farlig.

Kanskje hun rett og slett argumenterer dem ihjel...

For dem av dere som ikke oppfattet det...ja, det er ironisk.

Skulle ønske ting var satt på spissen og overdrevet,

men de er dessverre ikke det.

På dager som dette, for ja, alle disse overskriftene var samme dag.

Da kjenner jeg at jeg er rett og slett litt flau over å være norsk.

Det gir en veldig besk og bitter ettersmak og jeg tipper verden får seg en god latter.

Om vi manglet troverdighet og ryggrad utad fra før,

så blir det neppe bedre etter dette.

Jeg føler det er å spytte på og tråkke på den jobben broren min og andre som ham reiser ut av landet for å utføre. De drar til Afghanistan og andre steder for å prøve å utgjøre en forskjell og bekjempe krefter som Taliban, ekstreme/radikale grupper etc.

Men når vi samtidig tillater de samme gruppene og gir dem fritt spillerom her, etter at de har flyktet fra Afghanistan....hva har vi egentlig oppnådd..?

Den spesielle dagen - 9 år siden

2011-01-12T02:26:00.001-08:00

Så var vi her igjen.

Den spesielle dagen som jeg har skrevet om tidligere også.

Jeg kjenner det begynner å bygge seg opp allerede noen dager før.

Igår hadde farmor bursdag, samme dag som det hele begynte.

Savnet er der ennå.

I en litt annen form, men fremdeles tilstede.

Samtidig er den en fin tanke.

Å vite at selv om man ikke er fysisk tilstede i denne verden,

så lever man fremdeles videre i hjertene til alle de som var glad i deg.

Og det gjør de i aller høyeste grad.

Tenker spesielt på familiene på denne dagen.

Hvordan det må være for dem.

Det er snart 10 år siden, til neste år allerede.

Det er veldig merkelig å tenke på, for det føles fremdeles nært.
Selv om det egentlig er et helt liv siden.

De personene vi var den gang, er her heller ikke lenger.

De ble borte samtidig.

Sånn sett har vi kanskje gått over i en annen "dimensjon" selv.

Eller en annen tilstedeværelse.

På mange måter var det et vendepunkt.

Vi trengte det nok.

På godt og vondt stod vi midt oppi livets ytterpunkter.

To av mine beste venninner var gravide.

To nye liv skulle komme til verden.

4 forlot den.

Sånn sett var det kanskje en urettferdig fordeling.

På veldig mange måter.

Jeg kjenner at jeg orker ikke skrive så veldig mye idag.

Ikke det at jeg ikke har mange tanker eller noe på hjertet,

men jeg vil holde de for meg selv litt til.

Meget mulig det kommer mer senere i kveld,

når mørket siger på og tankene får vandre fritt igjen.

Stillongskos

2011-01-06T12:24:00.000-08:00

Et lite stemningsbilde fra stua i fjor vinter -

komplett med en sovende Oda på sofaen <3

Litt annerledes her nå og ikke bry dere om rotet.. :)

Jeg innrømmer det gjerne..

Jeg er avhengig...

Av peiskos, stearinlys, en stor kopp med noe varmt å drikke eller et glass rødvin,

skinnfell på gulvet og ikke minst ullundertøy og store usexy ullsokker....

Akkurat da er livet virkelig verdt å leve!

Verden utenfor er glemt for en liten stund og jeg bare er.....

Spesielt når jeg akkurat har kommet inn etter å ha

gått kveldstur i deilig vintervær.

Når det er sagt.

Jeg har plass til noen ved siden av meg her på skinnfellen.

Men jeg er veldig kresen på hvem denne noen er.

Så derfor ligger jeg her alene.

Venninnebesøk mottas med glede og takknemlighet!! <3

Ha en fin kveld alle sammen!

I kveld skal jeg bare kose meg og la hjernen min få litt fri fra alt som er dumt.

I morgen kommer det masse familiebesøk, så her skal helgen nytes!

Nære og kjære

2011-01-05T07:38:00.001-08:00

Nå har det vært litt vel mange "mørke" innlegg her en periode.

Så for å ikke gi inntrykk av at jeg kun sitter og tenker og funderer på alle livets skyggesider hele dagen, tenkte jeg at jeg ville vise dere et lite knippe av de menneskene som gjør livet vårt til det det er. Som fyller det med positivitet, varme, glede og kjærlighet.

Min fine mamma og fineste lille Oda <3

Jula 2010

"Storesøster" Juliane og Leander koser seg

hjemme hos moa - Jula 2010 <3>

Goffa og Oda tuller og tøyser på Skaro <3>

Stolt onkel som bar Leander til dåpen,
storesøster Oda fikk ta av lua og var minst like stolt <3

Fine Christine som var med når Leander ble født - takk for det <3>

Barnedåp 09.10.2010

Goffa må tøyse litt med dåpsbarnet også!
Fine pappan min <3>

Stolte oldeforeldre med to av oldebarna på Skaro <3

Meg og Leander i bæresjalet <3

Besøk av lillebror er lik obligatorisk bowling.

Sommeren 2009.

Min fine, fine Grete Marie <3

Savner deg jenta mi!

Meg og en av mine aller beste venninner, Hanne <3

Her er vi på overraskelsesfesten til Lillian.

Komplett med partyhatter på hodet :)

Fra Bar Alex, hvor jeg har jobbet en periode.

Dette er uten tvil en av de beste periodene i mitt liv.

Her har jeg mange av mine aller beste og næreste venner,

utrolig glad i dem alle sammen.

Ruben og Lillian er her sammen med meg under Molde Jazz for 2 år siden.
Vakre mennesker <3>

Hvem som går tur med hvem her, er litt usikkert.

På besøk hos pappa på Eidsvoll skulle jeg lufte Athos, hunden til lillebror.

La oss bare si det slik at han er rimelig stor og sterk, det var speilglatt på bakken (selv om det ikke kommer fram av bildet)...resten er som de sier historie :)

Meg og Pernille <3>

og det skal du faktisk få en dag!

I over 10 år har vi holdt sammen i tykt og tynt!
Min hjertevenn <3

Gortoz a ran - J`attends

2011-01-04T15:01:00.001-08:00

Har vært veldig glad i denne sangen helt siden jeg så

filmen "Black Hawk down".

En utrolig sterk film med mye bra musikk.

Blir ekstra sterkt med slike sanger akkurat nå kjenner jeg.

Skal ikke skrive så mye her,

bare lytt til sangen og kjenn på stemningen.

Love

2011-01-03T16:20:00.000-08:00

To love is nothing

To be loved is something

To love and be loved..is EVERYTHING

Sterke bilder

2011-01-02T17:02:00.000-08:00

Denne bildeserien var så sterk at jeg fremdeles ikke klarer

å tenke på den uten at tårene ligger og lurer i øyekroken.

Spesielt det første bildet gjorde inntrykk.

Sikkert fordi jeg kan relatere til det siden jeg selv har barn og en liten baby nå.

Det gjorde vondt langt inn i sjelen og se den bunnløse sorgen og fortvilelsen hos moren.

Ingen - og jeg mener virkelig ingen, burde måtte oppleve det hun nettopp har opplevd.

Tenker bildene snakker for seg selv jeg,

så skal ikke skrive mer.

Ei hand å holde i

2011-01-01T16:10:00.000-08:00

Når natten har svøpt sitt mørke klede rundt moder jord

og vi ligger godt inntullet i store dyner i en god, varm seng -

da er det utrolig hvordan alle tanker og grublerier liksom kommer smygende.

Denne julen, ja hele dette året har rommet så mye.

Fra øyeblikk av ren glede og kjærlighet til sorg og fortvilelse.

Som livet skal være.

Ekte glede kan ikke verdsettes og nytes,

uten at man vet hvordan det føles å ha vært helt nede.

Et annet uttrykk jeg er veldig glad i er dette:

Lifes challenges are not supposed to break you,

they`re only ment to make you stronger

Jeg har i løpet av de siste dagene av året, vært nødt til å ta en del standpunkt og valg som jeg mer enn gjerne skulle vært foruten. Ting har skjedd, som har rokket ved selve fundamentet og de trygge holdepunktene i livet mitt. Jeg vil ikke gå nærmere inn på hva dette gjelder av rent personlige grunner og av hensyn til andre som kan føle seg truffet.

Men disse hendelsene har gjort at jeg har vært nødt til å ta et aldri så lite oppgjør med meg selv og en del overbevisninger jeg har hatt.

Ting er ikke alltid som de ser ut.

Ting er så absolutt ikke alltid slik man trodde de var...

...eller skulle ønske de var...

Jeg er en person som ofte har en tendens til å havne i mellom.

Midt i en konflikt, men ikke alltid på den ene eller den andre siden.

Bare midt i mellom..

Og det er ikke alltid "bare", det heller.

Misforstå meg rett, jeg vil ikke være noen steder i en konflikt.
Aller helst skulle jeg ønske at de ikke fantes, men jeg er realistisk nok til å innse at det ikke er mulig. Men når man først er der, så vil jeg gjøre alt i min makt for at konflikten ikke trenger å utarte seg mer enn nødvendig.

Noen oppgjør er tross alt nettopp det - nødvendige.

For at man skal få svar.

For at man skal kunne gå videre.

Jeg er en person som tar det veldig inn over meg når andre rundt meg har det vondt.

Deres smerte blir fort min egen.

Skulle ønske jeg var litt mindre følsom, men sånn er det altså ikke.

Jeg får ofte beskjed om at jeg må la være å engasjere meg så mye.

La ting ligge og la andre få ordne opp selv.

Du er ikke direkte involvert, la de styre på...

Men å være passiv, er for meg det samme som å være delaktig.

Når man kunne forhindret eller roet en situasjon og kanskje vært en viktig støtte for noen, da har jeg virkelig ikke samvittighet til å bare sitte der med hendene i fanget og vente...

Mamma mener nok at jeg til tider tar ting litt for mye inn over meg.

Jeg kan se et bilde eller nyhetsinnslag om et barn som har det vondt, '

og jeg kan gruble på det i dagesvis etterpå.

Hvordan har barnet det nå?
Fikk det hjelp?

Hvis ikke, hva kan jeg evt gjøre for å hjelpe?

Jeg kan bli gal av følelsen av maktesløshet.

Jeg kan bli regelrett provosert når jeg kommer over ymse interiør-, sminke-, "hvordankledegsomperfektemeg"-blogger med tankeløse, overfladiske innlegg.

Ikke det at menneskene som skriver dem nødvendigvis er dumme rent akedemisk sett,

de er bare uvitende. De har levd et alt for bra, overbeskyttet liv i et rikt land.

De har aldri manglet noe og den verste krisen de har opplevd, var når frisøren totalt misforstod hva de mente og de kom gråtende ut derfra, måtte reise på shopping for å bøte på smerten og sitter nå på et 5-stjerners spa-hotell for å slikke sine sår til håret gror ut.........

Jeg blir så oppgitt og frustrert at jeg får lyst til å gråte..

Å bo i en del av verden, hvor vi har så overflod av alt at vi har "råd" til å kaste mat, samtidig som bilder av avmagrede barn som dør av sult ruller over flatskjermene våre...det kan til tider gjøre direkte vondt...

Jeg føler så sterkt på hele meg, at jeg er nødt til å gjøre mer enn å bare snakke.

Mer enn å snakke om hvor vondt det er å se slike bilder, trekke oppgitt på skuldrene,

diskutere alle tingene som burde vært gjort, for så å snu meg rundt og fortsette som vanlig..

Ikke det at jeg går og ønsker at jeg og mine ikke skal ha det bra i ren sympati.

Jeg mener bare at vi skal være flinkere til å verdsette det vi har.

Ikke ta det som en selvfølge.

Huske på at det finnes andre i verden som gladelig skulle gitt det lille de har,

for å få en brøkdel av det vi har.

Dette er verdiene jeg vil gi videre til mine barn.

De skal sette pris på det de har og ikke minst dele det med andre.

Derfor har vi et fadderbarn i Venezuela.

Lille Jeison Emmanuel, som er like gammel som Oda.

For bare en liten - for oss symbolsk sum, kan vi bidra til at han får et bittelitt bedre liv.

Vi kan ikke gi ham og søsknene tilbake foreldrene de har mistet.

Men vi kan sørge for at han har håp.

Håp om et bedre liv og en sjanse til å komme bort fra slummen han tilbrakte sine første leveår i.

Oda er veldig engasjert og snakker mye om dette fadderbarnet sitt.

Hun spør mye og vil med et barns nysgjerrighet vite alt om landet han lever i.

En dag skal vi reise og besøke ham.

Det ser vi frem til, jeg tror det vil være en viktig opplevelse for mine barn.

I mellomtiden søker jeg etter andre måter å bidra på.

Jeg har et brennende ønske og en sterk tro om at jeg en dag skal få komme ut i verden og være tilstede. Bidra med mer enn ett par hundre kroner som trekkes automatisk fra kontoen min.

Men strekke ut en fysisk hånd.

Være et medmenneske.

Være tilstede.

Om så bare ett menneske kan få det litt bedre av det, så har jeg oppnådd mitt mål.

Alle trenger vi ei hand å holde i innimellom.

Og som andre har vært den hånden for meg når jeg trengte det,

vil jeg være det for andre.

Barna i krigen

2010-12-30T17:37:00.000-08:00

Dette bildet er så sterkt.

Det rommer så utrolig mye.

Følelser, tanker, refleksjoner.

Bildet er av et afghansk barn. Et barn som ikke lenger er et barn.

Et barn som har fått barndommen ødelagt av krig.

Som har fått uskylden revet i stykker og som for alltid vil bære krigsmerket.

Et barn som har arr på sjelen, som ingen kan lege eller forstå.

Hvertfall ikke oss her på den vestlige halvkule.

Her vi sitter i vår matrealistiske verden, mens vi fremdeles gulper ribbefett og riskrem.

Om det har vært en annerledes jul for oss som ikke har hatt lillebror, sønn eller onkel her.
Hvordan har det da vært for barna som lever i det landet han nå er i.
Når vi har savnet Kristian ved middagsbordet,
så har kanskje ikke barna i krigen engang et bord å savne noen ved.
Mens vi har savnet en onkel å dele ut pakker med,
har kanskje ikke barna i krigen noen onkel å savne lenger.
Ei heller har de kanskje hatt noen pakker å dele ut.
Mens vi syns det er trist å ikke kunne dele julematen vår,
har kanskje ikke barna i krigen mat nok til å gå mette til sengs.

"Ei hand å holde i"

Kanskje det at vi må feire jul uten onkel og bror akkurat dette året,
gjør at barna i krigen kan få lov til å feire sine høytider med noen de er glad i senere.
Kanskje det at vi kan dele en vi er glad i,
gjør at barna i krigen kan beholde dem de er glad i.
Kanskje kan nettopp vår lillebror, onkel og sønn gi håp til noen som har levd i usikkerhet.
Det er en fin tanke.
Det er også den tanken som gjør at nettopp jeg får håp.
Som gjør at jeg i mitt hode klarer å rettferdiggjøre at
han har reist til et sted som pr definisjon er farlig.
Det er denne tanken som gjør meg ikke så rent lite stolt av lillebroren min.
Han gjør det som jeg selv alltid har ønsket å gjøre.
Hjelpe noen.
Strekke ut en hånd til noen som trenger det.
Prøve å gjøre en forskjell.
Bruke de evnene han har - både personlige såvel som de han har tilegnet seg gjennom skolegang etc, til å gjøre en forskjell og bidra med det han kan.
Det er beundringsverdig.
Selvfølgelig er jeg bekymret.
Det ville vært merkelig om jeg ikke var det.
En storesøster, er tross alt en storesøster.
Og vi er jo glad i ham.
Men støtte ham..det har jeg gjort hele veien!
Jeg skjønner drivkraften og jeg forstår hvorfor.
Så er det kanskje en liten pris for oss å betale at vi må leve i litt usikkerhet og med savn.
Vår usikkerhet og vårt savn, har i alle fall en tidsbegrensning og opphører den dagen han kommer hjem. Ikke alle er like heldige.

Kanskje kan dette en dag bli normalen for barna som har levd i krig.
Kanskje kan deres krig en dag bli historie,
som krigen vi hadde i Norge for over 60 år siden er historie for oss.
Kanskje vil barna i krigen en dag fortelle sine barnebarn om menneskene som kom og bidro til at landet deres nå er fritt og at de ikke lenger trenger å leve i frykt.
Mennesker som min bror.

Alene - men aldri alene

2010-12-29T17:01:00.001-08:00

Jeg er alenemamma.

Det er hvertfall den boksen samfunnet - og kanskje meg selv også,

har bestemt seg for å putte meg i.

Men er jeg egentlig alene?

Som min kloke lille datter på snart 8 år så fint sa det:
"Å være en familie, det er å slippe å være alene i verden det, mamma"

Og hun har jo så inderlig rett.

Jeg har kanskje ingen mann å dele min fantastisk barn eller hverdagene med,

men jeg har jo barna mine. Ergo er jeg aldri alene.

Jeg har faktisk noe som er renere, purere og mer ekte enn noe annet kjærlighetsforhold noensinne kan komme i nærheten av å være.

Unconditional love - betingelsesløs kjærlighet

Hvor heldig er ikke jeg.

Hvor mange ville ikke gitt alt de eier og har for å oppleve

nettopp det jeg får oppleve hver eneste dag.

Barna mine elsker meg uavhengig av om jeg har på meg sminke eller ikke.

De elsker meg selv om jeg har litt babymagefett rundt magen

og pupper som er oppspist av to små mennesker.

De er like glad i meg selv om kontoen ikke alltid er så full som den burde.

Og jeg ville gladelig ofret meg selv om det betydde at de skulle ha det bra.

Det er en så mektig og overveldende kjærlighet at den til tider tar pusten fra meg.

Nettopp pga disse sterke følelsene og denne kjærligheten som jeg føler for barna mine,

får jeg fysisk vondt i kropp og sjel når jeg hører om barn som ikke har det bra.

Barn som blir utsatt for de mest grusomme former for tillitsbrudd og overgrep.

At noen kan være slemme mot barn - og aller minst egne barn, er langt over min fatteevne.

Jeg kommer heldigvis aldri til å forstå hva som foregår i disse monstrenes hode.

Men dette emnet kunne jeg skrevet et milelangt innlegg om, så det får bli en annen dag.

Nå ligger jeg her i senga på Gudbrandsgård.

Jeg og Leander tjuvlåner senga til onkel Kristian/lillebror som for tiden er i Afghanistan.

Den er så stor og deilig å ligge i.

Helt perfekt for en mamma og en liten baby - og for en storesøster som kommer snikende om morgenen. Hun har nemlig egen seng på rommet til Moa og Mi-Mip.

Lurer litt på hvor lenge hun kommer til å synes at det er stas å sove med dem?:)

Ute uler vinden, men inne under dyna, er det godt og varmt.

Her kan verden utenfor forsvinne litt og vi bare er.

Jeg og det sovende knøttet.

I denne stille stunden får tankene tid til å vandre.

Kanskje jeg skal gjøre alvor av en del planer og drømmer dette året.

Hvertfall begynne å foreberede og planlegge.

Det er så mye jeg vil oppleve, så mange steder jeg vil reise til.

Og jeg vil gjerne oppleve dem sammen med barna mine.

Gi dem gode minner, opplevelser og lærdom de kan ta med seg videre i livet.

Kanskje det er i år det skal skje.

Kanskje... hvem vet..

En ting vet jeg..

og det er at med en så flott familie som min -

trenger jeg aldri være redd for å være alene igjen <3

Men en mann sier du?
Jeg har allerede en mann..

Han er 4,5 mnd gammel og ligger ved siden av meg og sover...og han er så

heldig å ha verdens fineste og beste storesøster!

Vi er heldige vi <3

Noen små, store øyeblikk

2010-12-29T16:05:00.000-08:00

Fine pappan min og lillesøster går rundt juletreet hos farmor og farfar på 1. dagsfesten <3>

Alltid mye moro og ablegøyer med

denne frøkna i hus..lurer på hvor hun har det fra...? <3

Oda og Mi-Mip på vei ut i skogen for å hente juletre <3>

Og jamen møtte de ikke på skogens konge i egen høye person i en nattemørk skog! En STOR opplevelse for både små og store involverte :)

Tante Juliane og Leander koser seg <3>

"Og saligheta, va et bæssmorfang.." <3>

Lissie - Everywhere I Go

2010-12-29T15:41:00.000-08:00

En av de vakreste sangene jeg vet om -

teksten kommer senere

Gode minner

2010-12-28T16:34:00.001-08:00

En stram liten herremann i sitt aller første juleselskap <3

Måtte bare dele disse bildene med dere, jeg er så glad i det!

Begge er tatt på Skaro hos farmor og farfar 1. juledag, 2010.

Livet siden sist! (hvertfall en liten brøkdel av det)

2010-12-22T15:23:00.000-08:00

Lille Leander koser seg med julebakst hos oldemor <3

Det er de merkeligste ting man skal ha dårlig samvittighet for gitt.

Jeg har f.eks veldig dårlig samvittighet over at jeg har forsømt bloggen min så lenge..men hvorfor skal jeg egentlig det. Ikke er den et levebrød, ei heller har den vel en egen bevissthet eller personlighet som blir såret over at jeg faktisk bruker tiden min på andre ting.

Men nå sitter jeg hjemme i stua til mamma og kjenner hvordan jeg endelig..for første gang på evigheter, kan senke skuldrene og faktisk slappe av.

Og siden vi er inne i årets siste uker, så er det på tide med en liten statussjekk.

Hvor er vi?
Hva har dette året gitt oss av sorger og gleder?

Hvilke forventninger har man til det nye året?

Jeg kan bare konstatere at det har vært et over snittet begivenhetsrikt år - selv etter Sveingard-standard, så det sier ikke så rent lite.

Stolt storesøster som leser for lillebror <3

Tante Sunniva kom også på besøk <3

Leander, 12/08-2010 <3

Vi har fått et nytt tilskudd til vår lille familie.

Vakre Leander kom endelig ut av mammas mage for å hilse på.

Han kom på onkel Kristians bursdag, 12.08.2010, kl 00.41.

Var 3780 gram og 54 gylne cm lang med en hodeomkrets på 36 cm.

Kos med onkel Kristian <3

Ventetiden ble lang på slutten.

Spesielt siden jeg allerede halvannen måned før han endelig ble født, fikk reiseforbud av jordmoren i Hallingdal. Hun mente at om jeg kjørte helt tilbake til Molde i min tilstand og når ting var så godt i gang (hah, ja riktig), så kom jeg fort til å ende opp i en eller annen lokalavis fordi jeg hadde født i en veikant, på et fergetoalett eller lignende.
Så da reiste jeg i stedet til pappa for å være nærmere sykehuset på Hønefoss.

Etter intet mindre enn 4 bomturer til sykehuset, 2 uker på overtid, en hardt prøvet tålmodighet, tynnslitte nerver og en time for igangsetting...startet heldigvis fødselen helt av seg selv.

Og noen få timer senere så verdens vakreste lille gutt dagens lys.

Tusen takk til mine to fantastiske fødselshjelpere - Mona og Christine.
All ære til dere for at dere holdt ut med meg og all dramatikken.

Det er ikke fritt for at de fikk skader på både kropp og sjel etter at jeg bokstavelig talt bet meg fast i både de og jordmødrene...ingen som skal si at en fødsel ikke kan være både vakker og brutal på samme tid :)

Livet med to små barn er virkelig noe helt annet enn bare meg og Oda.

Både på godt og vondt.
Oda er verdens stolteste og flinkeste storesøster og elsker å kose og leke med lillebror.

Hun skifter bleier med den største glede og selvfølgelighet, noe hun selv spør om å få gjøre.

Jeg prøver å passe på at hun ikke tar mer ansvar enn hun er moden for, men hun elsker lillebroren sin på en så rørende måte at jeg blir helt varm i mammahjertet mitt :)

Han er en rolig liten kar som stort sett er fornøyd bare han får kos, mat og søvn <3

Sove nesten hele natten har han gjort omtrent fra fødselen, så jeg har virkelig ikke noe å klage over på den måten. En herlig liten herremann som har sin helt egen personlighet :)

Forteller dere mer senere, skal prøve å bli bittelitt flinkere til å oppdatere...igjen, hehe :)

Alt har ikke bare vært fryd og gammen med vårt nyankomne familiemedlem.

Allerede når han var 2,5 måned ble han innlagt på barneavdelingen på Kr.sund sykehus. Så den uken vi skulle brukt på ei strand i Spania, ble i stedet tilbrakt her...:(

Kort fortalt fikk han betennelse i en nyre samt urinveisinfeksjon og måtte få antibiotika intravenøst gjennom en veneflon i hodet... *grøss*

Når det er sagt, så må jeg skryte av alle de ansatte på avdelingen som gjorde sitt ytterste for at vi skulle få et så bra opphold som mulig, tross alt.

I ettertid har han måttet gå på en forebyggende daglig antibiotikakur som han skal fortsette med til alle utredninger er ferdig.

Han har allerede fått konstatert at han har noe som kalles for reflux.

Kort fortalt vil det si at urinen går tilbake til nyrene igjen pga en klaff som ikke fungerer helt som den skal og dermed forårsaker betennelser og andre ulumskheter.

På nyåret skal vi inn til utredninger på St Olavs hospital i Trondhjem, hvor det skal vurderes om han på sikt må opereres eller hva som skal gjøres.

Kan ikke si jeg gleder meg, men vi vet hvertfall hva som er galt og at det finnes en kur, så jeg skal ikke klage. Det fins andre som har det så uendelig mye verre enn oss.

Oda gullet mitt har også vært en tur innom sykehus her for noen ganske få uker siden.

Hun hadde hatt vondt i magen noen dager, så vi reiste til legen. Hun ble deretter lagt inn på sykehuset i Molde og operert for blindtarmbetennelse.

Kan fortelle mer om dette senere, for det er en historie i seg selv.

Hjelpes meg for noe oppstyr det ble med lille ms drama.. :)

Nå skal juleferien nytes på hjemlige trakter i vakre Sudndalen.

Julaften feires sammen med farmor og farfar, pappa med familie, mamma og alle på Gudbrandsgård og Juliane på Skaro.

Det blir en litt spesiell julaften på oss i år, siden lillebror er i Afghanistan.

Kan ikke unngå at tankene automatisk går til han og alle dem han er på "tur" med.

Det er nok helt sikkert like spesielt for dem, men de er på en måte midt oppe i det og vet hvordan det er der nede. Vi blir sittende med mange spørsmål og lure på hvordan de har det, hvordan det ser ut, hva de får å spise, er de redde, skjer det noe, etc...

Men vi må jo bare tenke at de har det bra og dette kommer til å gå helt fint.

Og neste jul blir det desto bedre å ha ham hjemme igjen.

En lynkjapp oppdatering!

2010-07-19T21:25:00.001-07:00

Lenge siden sist...igjen!
Føler igrunn jeg starter alle innlegg på denne måten for tiden, men bloggen har nok dessverre ikke vært førsteprioritering nå. Jeg har vært innom og kikket på bloggene jeg følger i ny og ne, uten at jeg har vært spesielt flink til å legge igjen kommentarer av den grunn.
Men her kommer en liten oppdatering fra oss.

Jeg går fremdeles rundt med kul på magen og den har nok ikke blitt mindre siden sist.
Dette svangerskapet har vært veldig annerledes enn det først. Noe kan nok skyldes at det er nesten 8 år siden sist jeg gikk gravid og at jeg nok derfor har glemt en del, men samtidig så kjenner jeg på hele kroppen at ting bare er annerledes.
Jeg har på mange måter vært mer aktiv denne gangen -når bare kvalmen ga seg og de dagene bekkenet og ryggen var mer eller mindre samarbeidsvillig :)
Men jeg har vært desto mer plaget av kynnere..Det har vært helt ekstremt og til tider utrolig slitsomt, for det skal ingenting til for å utløse dem. De kommer like herlig om jeg sitter stille og prøver å slappe av som når jeg er aktiv og gjør ting.
Men det er vel allikevel en bra ting, så er kroppen kanskje mer klar denne gangen enn den var forrige fødsel. Var på en snarkontroll hos jordmor hjemme i Hallingdal igår og fikk da også bekreftet at ting faktisk allerede er i gang, selv om det er 12 dager igjen til termin..Hadde en liten mistanke om at jeg kanskje begynte å bli moden og klar for fødsel nå, og det stemte jo det. Så da kunne jeg bare pent kansellere alle planer om å reise hjem fra ferie i denne omgang, 50 mil i bil var visstnok helt uaktuelt i "min tilstand"... Så da blir det lenger ferie i Hallingdal og på Eidsvoll, til Odas store glede :) Idag reiser vi fra mamma til pappa, for da er jeg nærmere sykehuset dersom ting for alvor begynner å skje. Ser ut som Ålesund sykehus blir byttet ut mot A-hus - så dagen idag går nok litt med til å kontakte dem og jordmor.
Foreløpig status er at livmorhalsen er "borte", kun 1 liten ubetydelig cm igjen. Har kraftige kynnere/maserier som ligger som et "belte" rundt livet på meg. Samt at slimproppen har gått (beklager detaljene), men siden jeg er usikker på akkurat når det skjedde, så er det ikke så enkelt å spå akkurat når ting kan skje. Men i følge jordmor var det en bitteliten åpning og ting kan skje fort når de først skjer nå. Så vi tar ikke sjansen på at lillebror eller hans kamerat skal måtte risikere å være jordmødre - eller jordfedre, på vei opp til Molde. Tror han satte pris på den avgjørelsen... ;P Har fått tilbud om å ta en natt på sykehus - et såkalt sovedøgn, for at jeg skal få noe å sove på og samle krefter til fødselen. Tror nok jeg takker ja til det, for nå er skrotten rimelig sliten og lei av å aldri få mer enn noen få timer søvn hver natt. Våkner i beste fall kun hver andre time av at jeg har vondt, må på do, må skifte stilling -noe som i seg selv er litt av et prosjekt..etc etc..Så etter å ha installert veslemor hos goffa, tante sunniva og christine, så drar jeg nok inn til sykehuset. Skulle heller vært sammen med familien, men tror jeg må være fornuftig og innse at kroppen min faktisk skal gjennom en ganske heftig opplevelse snart og at både jeg og alle rundt meg er tjent med at jeg har så mye energi som overhodet mulig når den tid kommer. Jammen ikke lenge igjen til jeg skal få møte sønnen min :)
Gleder meg til å få se ham, men er også veldig spent på hvordan den nye hverdagen vår kommer til å bli.. Men det får komme i et annet innlegg.
Klokka er snart 7 om morgenen og jeg har allerede vært våken i halvannen time..får prøve å få en liten time på sofaen før resten av huset våkner og jeg må pakke store og små ut i bilen.

Ha en strålende dag alle sammen!

En skremmende opplevelse!

2010-05-08T13:14:00.000-07:00

Da er jeg tilbake igjen!
Hadde en skremmende opplevelse tidligere i uka :S
Etter å ha vært og sagt god natt til veslegull, skulle jeg gå ned trappa til stua igjen. Ingen hemmelighet at jeg har slitt med lavt blodtrykk, svimmelhet og diverse i det siste. Det i tillegg til at jeg er rimelig klønete, gjorde at jeg klarte å ramle ned trappa....fra topp til bunn!
Slo korsryggen kraftig (selvfølgelig der jeg hadde vondt i utgangspunktet), klarte å skrape opp hele venstre underarm siden jeg bruker den til å skåne magen når jeg ramler over på siden...noe som igjen resulterer at jeg får et kraftig støt opp mot nakken og strekker opp igjen en gammel skade der.... Det gjorde sinnsykt vondt og det gikk trill rundt noen sekunder før jeg klarte å samle meg halvveis igjen! Siden jeg fikk så vondt i magen og fallet/sjokket gjorde at jeg fikk masse kynnere, ringte jeg fødeavdelingen for å snakke med en jordmor.
Jeg ringte i utgangspunktet for å bli beroliget og for å høre at det sikkert gikk bra...men den gang ei! Der ble det slått full alarm og jeg ble beordret til sykehuset med en gang.
Superkusine Mona ble utskremt som syketransport og ved 22-tiden var vi på vei til sykehuset.
Det som er fint med meg og Mona er at vi selv i de tøffeste og vanskeligste situasjoner har evnen til å se det komiske i alt og få hverandre i litt bedre humør.
Så da telefonen kom fra sykehuset igjen noen få minutter inn i kjøreturen, om at de hadde sendt ut et ambulanseteam for å hente meg, klarte vi virkelig ikke annet enn å trekke på smilebåndet.
Selvfølgelig var jeg livredd for at noe skulle ha skjedd med veslegutten i magen, men det hjalp å ha Mona der :) Så der kjørte vi da, i retning byen med nødblinken på fullt for at ambulansen skulle kjenne oss igjen og plukke meg opp når vi møttes et sted på veien...
Må si det føltes litt rart og surrealistisk når jeg plutselig lå inni ambulansen mens de stilte masse spørsmål om problemstillinger jeg ikke hadde tenkt på engang...Hadde jeg hatt vannavgang?
Var kynnerne regelmessige? Hadde jeg kjent liv etter fallet..? Noe jeg måtte innrømme at jeg ikke hadde, som igjen gjorde at jeg ble enda mer nervøs...Så da kom plutselig både blålys og sirener på og med den kom kvalmen...Tenk om noe var galt med veslegull i magen...?
Når vi kom frem til sykehuset ble det tatt alle mulige slags prøver og tester.
Det var en lettelse når jeg kunne få bekreftet og se med egne øyne på UL-skjermen at han hadde det helt topp. Ikke hadde vannet gått, ingen åpning, han sparket og danset rundt inni magen og ante fred og ingen fare :) Så da gjør det ikke så mye at jeg var mørbanket og knapt klarte å bevege meg, det vil gå over..Ville nok aldri klart å tilgi meg selv om noe hadde skjedd med gutten min. Etter alle testene kom jeg opp på fødeavdelinge hvor jeg ble tatt veldig godt imot av verdenes søteste og hyggeligste sykesøstre og jordmødre :)
Følte meg veldig trygg og godt ivaretatt, så når Mona endelig fikk lov til å reise hjem i 1-tiden på natten, sovnet jeg i trygg forvissing om at alt ville gå bra med oss og om at dersom noe skulle skje så var vi i de beste hender :)
Egentlig ville de ha meg der en ekstra natt, men etter å ha forsikret om at jeg kom til å få muligheten til å slappe av når jeg kom hjem og at jeg ville komme rett tilbake dersom noe skjedde, så fikk jeg lov til å dra :) Og det har heldigvis gått veldig bra med oss begge. Jeg har fremdeles vondt i kroppen og kjenner at jeg er nødt til å ta det med ro, men for all del; det kunne gått så mye værre.

Men nå skal jeg kose meg med Gullruten på tv2 og bare slappe av resten av kvelden.
Oppdatering fra hele helgen kommer i morgen :)

Ha en flott kveld alle sammen :)

Gravidsliten idag...sukk!

2010-05-05T06:56:00.000-07:00

Om noen tilfeldigvis skulle ha litt ekstra energi eller overskudd til overs, så deler jeg gjerne adressen min med dere så dere kan sende litt til meg. Jeg er så tappet for tiden at selv det å smøre seg en ekstra brødskive i løpet av dagen virker som et ork.
Altså, jeg fungerer jo og får da gjort det jeg må for at ikke huset skal se ut som en svinesti.
Kan ha en sammenheng med min rydde-/vaskemani å gjøre, men dog.
Jeg kjenner bare så alt for godt på kroppen at jeg er gravid for tiden.
Magen begynner allerede å være i veien, den blir vond og sår om jeg sitter for lenge i en stilling, har masse kynnere og babyen er over snittet aktiv...ihvertfall mer enn storesøsteren var.
Det er sparking, hopping og dytting 24/7 føles det som og magen kjennes konstant mørbanket.
Vet det føles fælt ut å si det og misforstår meg rett, men jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne være ferdig med å være gravid allerede..Ser ikke frem til 3 mnd til med en stadig voksende mage som hemmer meg i å gjøre de tingene jeg vil gjøre... For all del, jeg syns det er spennende med babyen i magen og vet jo at det blir mye arbeid når han kommer ut også. Men jeg er mer ukomfortabel denne gangen med å leie ut kroppen min til min lille hybelboer enn jeg var første gangen jeg var gravid. Kanskje fordi jeg denne gangen har et mer aktivt liv og ikke bare meg selv å tenke på i motsetning til første gang. Jeg er takknemlig for at jeg er en av de som er så heldige at de får bære fram et nytt liv til denne verden, men samtidig vil jeg at kroppen min skal få tilbake overskuddet sitt og ikke minst at jeg kan gjøre de tingene jeg selv vil gjøre.
Men må vel bare bite tennene sammen i 3 mnd til og tenke positivt..
Er bare ikke like enkelt å gjøre det hver dag.
Når man går hjemme og tråkker og ikke har de helt store tingene å fylle dagene med.
Jeg kjeder meg, samtidig som jeg ikke har energi til overs til å gjøre så alt for mye uten å bli svimmel og uvel...
Bare et lite hjertesukk her idag!

Men nå skal jeg starte på middagen! Idag har veslegull bestilt pannekaker, så da blir det det :)
Akkurat nå er hun ute og farter i nabolaget sammen med en liten vennegjeng, så får se om jeg klarer å få huket tak i henne først :)
Har også vært flink og fått raket litt i hagen. Langt fra ferdig, men det er i det minste en start!

Ha en fin dag alle sammen!

En liten bildeoppdatering :)

2010-05-04T00:06:00.000-07:00

Et bilde sier mer enn tusen ord sies det.

Og siden det er evig lenge siden jeg har klart å rote meg til å oppdatere bloggen, tenkte jeg det kan være like greit å legge ut litt bilder og ta kortversjonen denne gangen.
Har fått etterlysninger fra flere venner om jeg ikke kan legge ut magebilder snart og vise hvor stor jeg har blitt nå, så får starte med det :)

Stolt storesøster gleder seg til å hilse på lillebror <3>

Lørdagspiknik i Kringstadbukte, Molde.
Stor stas for både voksne og barn!

Søte jenter som har funnet påskeegg
i Hallingdal, påsken 2010 <3

Resten av bildene befinner seg på en annen data fant jeg ut, så det ble ikke akkurat en oppdatering jeg trenger rope hurra for! Men det kommer så snart jeg har fått tak i de andre bildene. So just have a little patience :)

Inntil neste gang, ha en strålende dag!

Vårstemning

2010-05-03T01:14:00.000-07:00

Årets første hageblomst

Rett etter jeg skrev overskriften på dette innlegget, begynte det faktisk å snø..?!
Men det er vel slik mai er, lunefull og med rom for både små spirer i hagen og vinterens siste krampetrekninger før den gir tapt og legger seg i dvale noen få måneder.

Men forrige helg fikk vi faktisk tid til å begynne så smått å plante litt i potter og melkekartonger.
Oda syns dette er veldig koselig og det er en fin tradisjon som jeg setter stor pris på å få videreføre til mine barn. Husker så godt at vi gjorde slike ting når vi var små og det er også noe Oda gjør hver eneste sommer sammen med Moa i Hallingdal.
Men nå står altså sukkerertene, gressløken, karsen og ringblomstene og har så smått begynt å spire inne i stua vår. De skal nok få lov til å stå her en uke eller to til, før de skal flytte ut i hagen.

Her er to av krukkene med ringblomster og sukkererter som allerede har fått flytte ut i hagen :)

Full konsentrasjon når kartongene
skal merkes <3

Ting jeg ikke er så flink til

2010-05-03T00:15:00.000-07:00

Svare på meldinger og ta telefonen når den ringer
Jeg får konstant kjeft av venner og familie fordi jeg er elendig til å svare på sms når de sender dem, til å ta telefonen når de ringer eller til å ringe tilbake igjen.
Vet ikke hvorfor det blir slik, men noen ganger ser jeg meldingen og tenker at jeg skal svare, men jeg "skal bare" først..også glemmer jeg det.
Andre ganger har jeg rett og slett bare behov for å slappe av uten forstyrrelser.
Men uansett, jeg skal prøve å bli flinkere.

Gi fra meg kontroll og ansvar til andre
Jeg er en person som liker å ha kontroll over mitt eget liv og hvordan ting skal gjøres.
Helt fra jeg var ganske ung er friheten min noe jeg har kjempet hardt for å få.
Og etter et par mislykkede forhold i ungdom og tidlig voksen alder, hvor jeg på mange måter ble kontrollert. Har jeg sverget på å aldri la det skje igjen, mest sannsynlig til en sånn grad at jeg har blitt for selvstendig. Jeg har problemer med å motta hjelp om det så bare er hjelp til å skru opp et lite medgjørlig syltetøyglass. "Klare-selv"-mentaliteten er høyst levende.
Jeg hater å være avhengig av andre, det være seg om det er økonomisk, praktisk eller på andre måter. Jeg liker bedre å tilby hjelp til andre enn å få det selv.
Og dette er nok noe jeg bør bli flinkere på.

Gjøre en ting om gangen
Jeg har alltid mange baller i luften. Alltid.
Selv hjemme klarer jeg aldri å "bare lage middag".
Det skal vaskes klær, støvsuges, badet skal vaskes, blomstene skal vannes, gjerne tørke litt støv i samme slengen og så må jo bordet dekkes, for middagen er snart klær..hmmm, kanskje ikke så rart jeg pleier å kollapse på sofaen etter middagen..?:D

Være konsekvent
Jeg har alltid likt tanken på det å skulle være helt konsekvent til enhver tid. Spesielt når det kommer til barneoppdragelse. Men jeg skal innrømme at jeg ikke har vært så flink til dette som jeg skulle ønske. Om det er fordi jeg har vært alene med henne fra før hun ble født og til ganske nylig i tillegg til jobb og skole, eller at det har vært vanskelig å være både mamma og pappa...Det vet jeg ikke, men jeg har av og til hatt vanskeligheter med å være konsekvent ellers i livet også.
Dette er absolutt noe jeg må jobbe mye mer med.

Ta avgjørelser
Jeg blir alltid sittende og fundere frem og tilbake. Hva om, hvis om, kanskje, muligens...
Redd for å ta feil avgjørelse og lurer alltid på hvordan ting ville blitt dersom jeg hadde tatt den andre veien. Håpløse tankerekker, men jeg er nok litt for nysgjerrig bare. Redd for å gå glipp av ting og redd for å miste gode sjanser.

For impulsiv
Jeg har mang en gang havnet i merkelige situasjoner pga min impulsivitet. Mange gode opplevelser har det jo blitt ut av det, men av og til skulle jeg ønske at jeg kanskje kunne tenkt meg om en ekstra gang.

Gjennomføre alle prosjektene jeg setter i gang
Til tross for at jeg er en veldig sta, bestemt og målrettet person. Så er det ikke alltid jeg klarer å gjennomføre alle prosjektene jeg setter meg fore. De blir veldig ofte utsatt i det uendelige før jeg endelig setter i gang. Og selv da er jeg veldig sårbar for avbrytelser.
"Når jeg bare er ferdig med denne tingen, DA skal jeg starte...jeg lover!"

Slutte å bekymre meg for de jeg er glad i
Jeg er alltid redd for at noe skal skje med de jeg er glad i.
Jeg kan ha vondt i magen og være fra meg når jeg vet at noen av mine nærmeste er ute og flyr eller kjører langt og jeg ikke kan få tak i dem. Om de glemmer å gi beskjed når de har kommet frem, kan jeg nesten bli så bekymret at jeg er sint når de endelig svarer.
Vet det er urasjonelt å tenke slik, men klarer ikke fjerne frykten helt.
Jeg innser at jeg må bli flinkere på dette om jeg ikke skal overføre frykten til datteren min.
Hun trenger å bli selvstendig og ikke redd for noe så enkelt som å gå til og fra skolen, eller reise på besøk til venner i nabolaget alene. Så dette er på topp over ting jeg skal jobbe med og faktisk har blitt flinkere til. Mine tidligere erfaringer og opplevelser skal ikke prege hverdagen min i så stor grad.

Kunne sikkert skrevet mye mer på denne listen, men kommer ikke på noe interessant å skrive akkurat nå. Men kan alltids fylle inn senere, eller kanskje dere vet om noe som skulle vært med?