fredag 20. november 2015

Et skikkelig bedritent nederlag

Det er fredag.
Bilen er fullpakket med bager, poser og sekker.
3 forventningsfulle barn sitter plassert i bilen og gleder seg til helgetur.
Mellomstemann har hatt nedtelling hele uka.
Goffa er helten og det er best i verden å komme på besøk til ham.
Mamma gleder seg også. Endelig tur alene med alle barna.
År og dag siden sist, så dette skal bli en perfekt helg.
Litt sliten og uggen form i kroppen, men ikke noe en helg hos pappa ikke kan fikse.
Alltid trygt og godt å komme dit.

20 minutter ut i turen, i det vi passerer Ål, kjenner jeg det....
Nei nei nei.....ikke nå?
Det kan bare ikke skje idag...
Jeg som har gledet meg sånn...
Jeg kan ikke skuffe barna..

Men jo...der er den.
Prikkingen i kroppen.
Den sprer seg fra hendene..oppover armene..
Fra føttene oppover i beina...
Hjertet begynner å dunke..
Først litt forsiktig og nølende, men veldig raskt går det over til vill hamring.
Pusten går raskere..
Håndflatene er svette og jeg blir urolig og rastløs i kroppen.

Forbannede j**** drittangst, roper jeg....innvendig.
Utvendig må jeg late som ingenting.
Klager på at jeg er kvalm..(noe som også er sant).

Jeg forter meg å svinge av veien ved første avkjørsel og ringer mamma som jeg vet er i nærheten.
Forræderske tårer ligger og dirrer bak stemmen og gjør den ustø og skjelvende.
"Jeg klarer det ikke...det stoppet visst opp..:"
Jeg skjønner, svarer mamma. Kom hit, du. 

Eldstejenta blir synlig skuffet, men sier hun forstår.
Det er greit, mamma. Vi gjør det en annen gang.
Minste skjønner forståelig nok ingenting, for hun vet ikke at vi skulle på tur uansett.
Sikkert bare lykkelig for mindre tid i bilstolen.
Mellomste derimot...
Han er barnehagesliten, har gledet seg i evigheter og da kollapser det helt med en sånn beskjed.
Han blir så lei seg, at mammahjertet brister gang på gang i takt med utbruddene hans.
Vær så snill, mamma. Snu bilen...jeg vil bare til goffa.

Hvordan forklare en liten gutt på 5 år, at grunnen til at han ikke får reise på helgeturen han har gledet seg sånn til, er fordi mamma har angst.
Angst.
Hva er det?
Og hvordan forklarer man det for et barn?
At mamma er redd.
Redd for hva?
Mamma som alltid trøster ham med at man ikke trenger å være redd for usynlige trusler og monster.
At man bare skremmer dem bort med et høyt BØ før man legger seg i senga, så er det borte.
Og hjelper ikke det, så kan han bare komme inn og ligge hos mamma og pappa.
Hva gjør man da, når det største monsteret bor inni mamma?
Og når dette monsteret ikke lar seg skremme helt bort av hverken BØ eller sterke pappaer, hvordan forklarer man det for en liten gutt som ikke har alle begreper inne enda?

Det knuser meg hver eneste gang angsten får lov til å ødelegge for planer jeg har med barna mine eller andre som står meg nær. En ting er når det kun går ut over meg selv, det kan jeg lettere takle å komme over. Når det derimot rammer dem som er helt uskyldige oppi alt sammen, da finner jeg faktisk ikke ord for hvor vondt det gjør.

Jeg forbanner angsten og alt den fører med seg.
Jeg får lyst til å skrike.
Til å kaste ting rundt meg og lage et like stort kaos på utsiden som det er inni meg.
Men jeg kan ikke det.
Jeg må være den stødige klippen til barna, som trøster og forstår. 
Den som forklarer og prøver å gjøre det bedre. 
Så får jeg rase innvendig og gråte i dusjen. 

Fordi angsten nå også er så nært knyttet opp mot bilkjøring (siden noen av mine første anfall kom i bil), har jeg nå mistet den største friheten jeg hadde. 
Nemlig det å kunne reise hvor jeg vil, når jeg vil uten å være avhengig av andre. 
Dette er kanskje det største tapet for min del.
En del sosiale settinger kan jeg klare meg uten, det er greit.
Men at jeg ikke kan ta med meg barna mine og reise bort en helg alene uten hjelp fra andre, det svir.
Jeg klarer greit å kjøre i vante omgivelser her hjemme, men det er noe som skjer når jeg må kjøre lengre avstander og utenfor de "trygge", vante veiene.
Jeg klarte meg fint i sommer.
Da kjørte jeg laangt, MEN....jeg hadde en annen voksen person med meg som kunne steppe inn om jeg trengte det. Bare det å vite at det er noen der, er nok til at det går bra.
Når jeg er helt alene derimot, da stoppet det visst opp.
Jeg ELSKET bilkjøring.
Drømmeferien var å pakke bilen full av bagasje og de jeg er glad i og bare kjøre, kjøre, kjøre.
Noe har endret seg med angsten og jeg aner ikke hvordan jeg skal komme over det igjen.
Jeg hadde så inderlig håpet at idag var dagen.
Jeg var positiv i forkant, selv om jeg hadde det i bakhodet hele tiden.
Jeg var så innmari innstilt på at nå, NÅ var tiden inne for å få den gode opplevelsen igjen.
Jeg hadde til og med sett for meg at jeg stolt skulle kunne skrive og fortelle dere om det etterpå.
At jeg endelig hadde klart det.
Nå gjaldt det bare å fortsette å gjøre det, helt til det var helt vanlig igjen.
Men sånn gikk det altså ikke.
Kanskje neste gang.
Men jeg må passe meg for å få for mange nedturer, da vil det trigge angsten kjappere neste gang.

Takk til min familie som støtter og forstår. 
Takk for at dere hjelper til med å snu en vond situasjon til noe fint og positivt.
Ikke bare for meg, men aller mest for barna. 
Takk for kjærligheten, omsorgen og varmen dere viser.

Takk til de vennene jeg har som virkelig er der og som prøver det de kan å forstå.
De som hjelper meg med å analysere dette.
Takk til dere som sender meg meldinger med oppmuntrende ord.
Takk til dere som forteller meg at dere fins om jeg skulle trenge dere.
Det varmer og det betyr så uendelig mer enn dere tror. 
Det er så godt å vite at dere ikke er redde selv om jeg er åpen og blottlegger sjela.
Fortsett å snakke med meg og behandle meg som dere pleier. 
Dere må gjerne spørre meg dersom det er noe dere lurer på.
Jeg skjønner at det er vanskelig å sette seg inn i for de som ikke selv har vært der.

En dag, håper jeg vi kan se tilbake på denne perioden og - om ikke akkurat le, så ihvertfall si at vi lærte noe av den og fikk med oss en verdifull ballast videre i livet. 
På samme måt som jeg har prøvd å snu andre kjipe og vonde opplevelser til livet til noe bra, håper jeg dette også kan bli til en fin ting med tid og stunder.
Jeg vil fortsette å dele. Det gjør godt og hjelper meg.
Jeg jobber for tiden med noen innlegg som er virkelig personlige og omhandler en del episoder
fra ungdomsårene mine. Det tar tid og gjør vondt å skrive om dette, men det er på tide å fortelle.
Det er på tide å kalle en spade for en spade.
Det vil nok komme reaksjoner, så jeg må vente til jeg er helt sikker på at jeg får formulert meg riktig.
Jeg må også være sikker på at jeg er sterk nok til å takle eventuelle reaksjoner på tilbakemeldinger. 

Takk nok en gang.

CARPE DIEM!

Kode for å importere bloggen min til Nouw: 9121102426"

tirsdag 17. november 2015

En god dag - tross alt

En lang dag er snart over og jeg kjenner at senga står og roper forlokkende på soverommet.
Jeg, mamma og Lilly dro kl 7 idag tidlig nedover til Ringerike. 
Vi eldste hadde begge time og Lilly ble med som moralsk støtte og maskot. 
Nøyaktig 12 timer senere lander vi hjemme i Sudndalen igjen. 
Hakket mer mørbanket, trøtte og slitne enn når vi dro, men heldigvis noen svar rikere.
Jeg har tidligere slitt cyster på eggstokkene, noe som tidvis gir en del smerter. 
Jeg har tydeligvis hatt noen cyster nå også, men de hadde sprukket og lagt igjen litt væske i bukhulen. Helt ufarlig og ganske vanlig, men kan gi noe smerter og ubehag.
Heldigvis var det ikke noen cyster igjen akkurat nå, så det var strålende nyheter.

Midt oppi alt annet som kan være tungt å forholde seg til, 
suger jeg til meg alle lyspunkt og gode nyheter som kommer min vei.
Jeg fikk dessuten en koselig dag sammen med mamma og Lilly og det gjorde godt.
Vi tilbrakte ganske mange timer på sykehuset og Lilly løp rundt og sjarmerte alle i senk. 
Hun synes det var utrolig spennende med alle menneskene som var samlet på samme sted og hadde ingen tanker om at dette ikke var folk vi kjente fra før.
Så utemmet og lykkelig som bare et barn kan være når all oppmerksomhet rettes mot henne. 
Mammaen hadde sitt svare strev med å holde følge med alle hennes krumspring og innfall.
Herlig å se henne så trygg og god.

For min egen del gjorde det egentlig også godt å ha henne å fokusere på.
På den måten får ikke angsten rom til å blomstre.
Den beste medisinen for å unngå full panikk, var altså å løpe maraton etter et stk vill halvannetåring.
Who knew... ;) 
Og som alltid - fantastisk å komme hjem til resten av familien og klemme de store barna og mannen.
Heldig er jeg som har en så fin familie.

Til tross for at dagen ble brukt på flere timer i bil og på et sykehus,
så var dette en av de gode dagene. 
Jeg tror på å omfavne de gode stundene som forhåpentligvis gjør at man får hentet inn litt ny energi til de dårligere dagene. Det hadde passet godt nå som forkjølelsen 
river i kroppen og bihulene føles som om de skal sprenge hodet.

Nå skal jeg ta med meg nesespray, kleenex, ekstra tepper og en god følelse og finne senga.
Å krype inntil en bitteliten varm, snorkende kropp er god medisin.

Natta til alle og varme klemmer til de som trenger det.


mandag 16. november 2015

Så inderlig lei av hele møkka angsten...

Noen dager...sånn som idag. 
Da ønsker jeg den forbannede angsten dit peppern gror og enda litt til.

Da føles det skikkelig, skikkelig urettferdig at nettopp jeg skal ha blitt fylt opp med alle disse idiotiske følelsene og tankene som daglig rir kroppen som en mare. 
Dager hvor man er dødsliten og kroppen allerede skranter litt pga forkjølelse og andre morsomheter som hører årstiden til. Det er nettopp disse dagene som kan trigge angsten enda mer.

Når jeg i tillegg har glemt å spise og har drukket alt for mye kaffe...you do the math...

Forbanna drittangst! 
Jeg er så inderlig, inderlig lei av å måte leve sammen med deg!
Det er som å ha en leieboer man hverken har bedt om eller ønsker, 
uten mulighet til å kaste den ut. 
Om jeg bare kunne få en dag fri fra deg.
Bare en eneste dag hvor jeg kan leve i lykkelig uvitenhet om alle de fæle tingene du prøver å overbevise kroppen min om at kommer til å skje.
Djevelen inni meg tar aldri ferie.
Det hender at han i et lykkelig øyeblikk sovner en bitteliten stund, men han er aldri sen om å våkne opp dersom han øyner en mulighet til å lage trøbbel.

Å kunne nyte en dag ute i naturen, uten dødsangsten som overvelder meg.
Å kunne nyte et øyeblikk av ren lykke, uten at den kvalmende tanken 
om at det en dag er over skyller over meg. 
Å kunne finne en mening i all galskapen.
Å kunne nyte livet max  og oppnå mitt fulle potensiale. 

I det ene øyeblikket klapper jeg meg selv på skulderen fordi jeg har klart å være inne på et lite kjøpesenter i ene halvtime uten å få total panikk. I samme øyeblikk tanken er ferdig tenkt, skyller angsten over meg som en bølge av kvalme, hjertebank, kaldsvette og shutdown-modus.
Jeg leter febrilsk etter nærmeste utgang, samtidig som jeg 
forsøker å puste rolig og unngå at beina svikter under meg.

Det er i nettopp disse øyeblikkene at jeg har mest lyst til å legge meg ned på gulvet og gråte som et barn, i ren fortvilelse over at jeg ikke skal være i stand til å klare å gjennomføre dagligdagse hendelser som dette er, på lik linje med "alle" andre. 
Når jeg blir redd og angsten overtar i noen korte øyeblikk, så er det ikke til å unngå at det går ut over de som er rundt meg der og da. Jeg svarer kort og klarer ikke at noen snakker til meg om ting - som for meg der og da føles totalt uvesentlig.  Jeg har mer enn nok med å få kontroll over kroppen og tankene og unngå pinlige scener, men det vet jo ikke de andre. Jeg kan virke sint, sur og uengasjert...men det er langt fra sannheten. 
Energien min er opptatt med å ri angstanfallet av og orientere meg om omgivelsene. 
Hvor er kjappeste vei ut?
Hvor mange mennesker er rundt meg? 
Hva kan jeg gjøre for å få anfallet til å gå over fortest mulig?
Rekker jeg å handle de tingene jeg skulle, eller må jeg bare legge fra meg klærne/matvarene etc og løpe ut før det tar helt overhånd?

Alle disse tankene.
Alle disse følelsene.
Jeg er så sliten. 
Skulle ønske jeg fant av-knappen av og til.

Hvordan er det for deg? 
Har du noen gode tips du vil dele, så send meg gjerne en melding.

fredag 6. november 2015

Hverdagsmål og skriving



Aldri mer ro i sjelen enn når jeg er i fjellet

Hver eneste dag setter jeg meg selv et mål om hva jeg skal utfordre meg selv på denne dagen.
Det kan være både små og store mål, alt etter hvordan formen ellers er akkurat der og da.

 - Gå en tur alene
- Reise og handle på en butikk lenger unna enn det komfortsonen min liker
- Bare være hjemme en hel dag uten andre
- Reise på kino/kafe/besøk etc
- Reise i fjellet alene

Noe så enkelt som å prøve å slappe av litt mens de andre er avgårde på skole bhg og jobb og Lilly sover, kan være helt umulig enkelte dager. Tankene og følelsene er min verste fiende og når man setter seg ned når det er helt stille rundt, så får de virkelig tid til å blomstre og gro. 
Rimelig kontraproduktivt. 
Jeg slapper egentlig best av når det er flere rundt meg, eller i det minste når det er flere andre personer i samme hus som meg. Virker jo helt bakvendt, men sånn kan det altså være.
Jeg liker å tro at jeg blir bedre og bedre på dette, men enkelte dager kan jeg nærmest begynne å hyperventilere bare av tanken på hvor mange timer jeg skal være alene før de andre kommer hjem. 
En evig, utmattende runddans. 

Det paradoksale i alt dette, er at jeg egentlig elsker å være alene! 
Jeg elsker roen ved å kunne slappe helt av.
Det å kunne sitte henført i egne tanker og filosofere over de små og store tingene i livet, mens jeg skriver på en bok inni hodet mitt, er noe av det beste jeg vet. 
Jeg elsker å skrive og skulle så inderlig gjerne gjort det mye mer. 
Jeg var den eleven som alltid jublet når vi skulle skrive historier på skolen eller når vi måtte skrive stil på tentamen. Jeg skrev så blekket sprutet til krampa tok meg og synes alltid vi hadde for kort tid til rådighet. Mang en lærer har nok rivd seg i håret over stiler på minst 10 sider fra meg.

Skrivingen har vært - og fungerer fremdeles, som terapi for meg.
Når jeg setter meg ned for å skrive, tar det ikke lang tid før fingrene som flyr over tastaturet lever sitt eget liv. Jeg aner ikke selv hvor alle ordene kommer fra, men de bare renner ut av meg i en slags evigvarende flom av ord som av og til er heldig å gi en slags mening for andre enn bare meg selv. 
Tidligere skrev jeg nesten utelukkende på engelsk.
Enten det var lange avhandlinger eller sangtekster uten melodi. Kanskje aller mest av det siste. 
Mange av disse tekstene har jeg tidligere lagt ut på en annen blogg jeg hadde, men vurderer også å legge dem ut her. Nå som jeg er mer åpen om angsten og alt den fører med seg, vil kanskje tekstene gi mer mening for dem som leser dem også.
Jo vondere jeg hadde det, jo mørkere og dypere ble tekstene. 
En evig klisje..men det er jo tross alt når man har det vondt man har noen å skrive om.
Etter at jeg begynte å skrive blogg, har jeg naturlig nok lagt om språket til norsk. 
Det er mye mer nakent å blottlegge seg selv på det samme språket som jeg bruker til vanlig. 
Det er akkurat som om ordene får en annen mening og er nærmere. 
Samtidig er det jo mye mer terapi i nettopp det. Kanskje.



Jeg har lenge følt at jeg har gått med en bok inni meg som bare venter på å komme ut.
Mange ganger har jeg startet, men sluttet igjen.
Enten fordi jeg ikke har hatt tid til å skrive mer, men oftest fordi perfeksjonisten inni meg aldri blir fornøyd med hvordan jeg ser for meg at det skal være.
Det vil også bli en ganske selvutleverende bok, så det er greit å vite at man kan takle alle 
reaksjoner som måtte komme underveis i prosessen. 
En dag håper jeg at drømmen kan bli en realitet.
Det føles litt skummelt å si det høyt, men samtidig gir det meg kanskje det siste pushet jeg trenger for å komme i gang med skrivingen på alvor. Nå som jeg allikevel er hjemme.
Hva tror dere? 



tirsdag 3. november 2015

Noe på hjertet som må ut

Jeg har lenge hatt lyst til å skrive dette innlegget.
Grunnen til at jeg ikke har gjort det, er så enkel som at jeg har feiget ut hver gang.
Når man bor i et lite og gjennomsiktig samfunn, skal man vokte seg vel for å rope for høyt eller stikke seg ut. Man skal helst bli så lik alle andre som overhodet mulig for å passe inn og aller helst følge strømmen. Vi liker ofte å tro at vi lever i et mer tolerant samfunn enn vi egentlig gjør.

Når jeg nå velger å skrive innlegget allikevel, er det like mye på bakgrunn av at dette fremdeles er en veldig aktuell problemstilling. Det fikk jeg bekreftet idag via min 12 år gamle datter. 

Hvorfor er det sånn at vi fortsetter å akseptere at barn blir mobbet? 
At de blir utestengt, fryst ut, oversett og baksnakket? 
"JEG aksepterer overhodet ikke dette", tenker du kanskje nå.
Neivel, men hva gjør du med det da?
Hvor ofte tar du virkelig praten med ditt eget barn for å finne ut om han eller hun enten blir mobbet eller faktisk er med på å mobbe andre?
Hvor ofte snakker du med han eller henne om at det å IKKE gjøre noe når du er vitne til at andre blir plaget, er like ille som å faktisk gjøre det selv. 
Hvordan snakker du med ditt barn for å få det til å stå opp for andre når de ser noe som er galt? 
Mobbing trenger ikke være noen som blir slått sparket eller blir utsatt for andre fysiske overgrep.

Det er like ofte et blikk som blir sendt. 
At noen himler med øynene over noe du sier.
At de ikke vil vente på deg når de skal ut til friminuttet - selv om de gjorde det før. 
Å bli "glemt" fordi det kommer en ny elev i klassen eller på skolen som der og da er mer interessant.
At man ikke blir spurt om å være med å gå til sentrum etter skolen.
Å ikke bli inkludert i en samtale.
Noen som fniser når du skal lese høyt i klassen fordi du kanskje stammer litt når du er nervøs.
Å få kommentarer på den nye buksa du er så stolt over, men som de andre mener er dødsteit fordi det ikke er en bukse, men egentlig en tights og du derfor ender med å kaste den når du kommer hjem!? 
Tro det eller ei, men dette er helt reelle situasjoner. 
Jeg blir dessverre ikke sjokkert, jeg blir bare veldig veldig trist. 
Trist og lei meg fordi vi ikke har kommet lenger i dagens samfunn enn dette.

Vi skriker opp om medmenneskelighet og å hjelpe mennesker i nød, men vi glemmer det som ligger rett foran oss. Hvordan skal vi kunne lære barn om genuin nestekjærlighet, når vi samtidig sitter på dobbeltmoralens "stolte" høyborg og ikke engasjerer oss i det som skjer i vårt eget nærmiljø?
Vi roper opp om udugelige lærere som ikke gjør nok for å stanse mobbing og vold.
Har vår generasjon av foreldre virkelig blitt så late at vi mener at det er skolens jobb alene å stanse mobbing? At det er deres jobb å lære dem normal folkeskikk??

Ærlig talt! Det er på tide å våkne opp! 
Vi som foreldre må slutte å være så forbaska naive at vi tror at våre egne barn ikke er delaktig.
Vi må lære dem å behandle andre med respekt, men for at de skal kunne klare det, er det helt nødvendig at de har et bittelite snev av selvrespekt, selvfølelse og selvtillit. 
Den typen som kommer fra kjærlighet og et genuint ønske om å ville andre vel.
Den typen som gjør at du blir bedømt ut fra hvem du er og ikke hva du har på deg, 
eller hvordan du ser ut. Det er da vel ingen som med hånda på hjertet kan mene at verden blir er bedre sted av å befolke den med arrogante "supermennesker" som alle smetter inn i str xs/s (ikke noe galt med små str heller, bare for å ha det på det rene), kun er opptatt av materielle goder og hvor strigla hjemmet deres er. 
Vi lever i et samfunn hvor selv maten vi spiser har blitt et fashionstatement. Hvor man ikke bare skal spise riktig - alt etter hva som er den mest trendy dietten der og da, men maten skal jaggu se ut som om den er laget på en 5-stjerners restaurant i tillegg. 
Matpakkene til barna skal ikke bare være sunn, men den skal se ut som stjerner og dyr og gudene vet hva i tillegg. Hva skjedde med den gode, gamle brødskiva som har oppfostret generasjoner før oss?

Samfunnet vi lever i er så til de grader lagt opp etter prestasjoner, 
at man rekker å bli utslitt lenge før man går ut døra om morgenen. 
Det er visstnok typisk norsk å være best, men vi kan vel ikke alle være best hele tiden?
Jeg synes det sier litt, når dagens barn og ungdom er best i å være utbrente og psykisk syke også.

Jeg blir så uendelig stolt når min datter kommer hjem og forteller at hun på skolen idag har stått opp for noen som ble grovt baksnakket og hetset av en større gruppe ungdommer. At hun alene turte å si fra om dette ikke var greit for deretter å gå derfra, gjorde at mammahjertet svulmet av stolthet og glede. Når jeg deretter finner ut at hun blant annet på bakgrunn av dette, nå er utfryst fra en større gjeng av de som tidligere var hennes nærmeste på skolen...da får jeg tilsvarende vondt langt inn i sjelen på både hennes og hennes likesinnedes vegne. 
Jeg vet hvordan det er å skille seg ut og ha andre meninger enn andre, jeg hadde det sånn selv hele barneskolen igjennom...og det hadde sin pris. 
Jeg har selv kjent på kroppen hvor vondt det gjør når mange går imot få. 
Jeg har turt å stå opp for andre som ble mobbet, men jeg betalte jammen meg for det i ettertid. 

Var det verdt det? Absolutt!
Ville jeg gjort det igjen? Uten å blunke...

Jeg var den jenta i klassen som skilte meg ut fra de andre.
Jeg var litt tøff i trynet etter en oppvekst i gode, trygge kår i ei lita bygd med kun gutter som lekekamerater. Jeg kledde meg annerledes og jeg hørte på en annen type musikk enn de andre.
Det gjør man ikke helt ustraffet. 
Misforstå meg rett, det er mange gode minner fra denne tiden også, men de er veldig bleke.
Ikke en dag gikk forbi uten kommentarer fra andre. 
Guttene var verst, med unntak av et par. Jeg håper dere vet hvem dere er. 
Jentene i samme klasse hadde jeg et godt forhold til, det var verre med de som var eldre. 

Det er noen episoder som har brent seg fast.
Det var en gutt jeg likte gjennom stort sett hele barneskolen...(samme hvor uforståelig det kan virke nå idag). Jeg husker en dag hvor nesten hele klassen hadde gått sammen om å overbevise meg om at han likte meg tilbake og at han ville vi skulle være sammen. Jeg var så glad.
Kjempeflaut...men jeg var lykkelig.
På vei til bussen etter skolen går jeg bak 2 andre som ikke vet at jeg er rett bak dem.
Han ene lener seg over til han andre og sier: "NN liker egentlig ikke Hilde og synes hun er ekkel, så han vil ikke være sammen med henne. Men ikke si det til henne, for det er moro å lure henne og så blir hun sikkert lei seg og griner om hun skjønner det ikke er sant....:"
Det kan virke veldig dumt og uskyldig når man leser det som dette, men for meg gjorde dette ubeskrivelig vondt. Ikke så mye fordi han ikke ville være sammen med meg. Det var greit nok.
Men at alle - ALLE, hadde vært med på å lure meg en hel dag!
At de hadde vært sammen om noe som jeg stod på utsiden av og hatt det moro på min bekostning...DET gjorde vondt. 
De fleste har sikkert glemt det idag og skjønner ikke hva de gjorde. 
Det er helt greit, men poenget jeg vil få fram er:
Det som kan virke som en bagatell utad for oss voksne, kan være noe det barnet bærer med seg og husker nesten 30 år senere som et vondt minne. 
Noe å ta med seg i hverdagen.
Ta barna på alvor.
Samme hvor lite og ubetydelig det kan virke for deg, så er det ramme alvor for den det gjelder.

Dette var en liten episode av mange, men jeg er ikke helt klar for å dele alt enda. 
Det kommer nok senere, når jeg bare har blitt enig med meg selv om hvordan jeg skal legge dem fram. Det er veldig personlige historier som henger ved meg den dag idag og gjør at det er enkelte fra min barndom/tidlige ungdomstid som jeg ikke klarer å forholde meg til. 
Selv om vi alle har blitt voksne og er på et helt annet sted idag enn da, så gjør det like vondt.

Velvel, en liten avsporing der. Og dette innlegget ble akkurat like rotete som det pleier å bli når ting begynner å ramle ut av hodet mitt og skal ned på papiret. 
Jeg fikk bare en liten oppvekker selv og da strømmet det på med minner som jeg selv har undertrykt og fortrengt i mange, mange år. Jeg håper det kan få meg til å bli den voksenpersonen jeg ønsker å være. En som ikke bare snakker, men som gjør noe også! 
Kan vi klare å stå sammen som foreldre og trygge voksne?
Kan vi være de forbildene vi selv ønsket å ha?
Jeg tror mye av nøkkelen ligger i kommunikasjon. 
Snakke med barna våre og bevisstgjøre de.
Involvere oss i hverdagen og livene deres.

Jeg vet at jeg kan bli flinkere. Mye flinkere.
Så dette innlegget er like mye en pekefinger til meg selv, som til hvem som helst andre. 
Jeg sitter på ingen måte og er noen moralens vokter som dømmer andre eller mener at dere er dårlige mennesker. Men jeg tror vi alle kan ha godt av en liten oppvekker og bli mere bevisste på hvordan vi gjør ting. At vi alle har et felles ansvar for våre barn. 

Jeg vet hvor utrolig takknemlig jeg er for "den ene" voksenpersonen som endelig 
SÅ meg og tok meg på alvor det siste året på barneskolen. 
Jeg tror ikke hun selv vet hvor uendelig viktig hun var for meg og den jeg er idag. 
Det skal jeg faktisk fortelle henne.
Idag.
Fordi det er på tide og fordi hun fortjener det.

Vil du være "den ene" for et barn idag?
Det er en så liten ting for deg å gjøre, men betyr et hav av 
forskjell for det barnet eller den ungdommern det gjelder.



fredag 30. oktober 2015

Velsignet og takknemlig - tross alt!

Det har væt veldig mye fokus på alt det som er kjipt og negativt med å leve 
med angst i mine tidligere innlegg. Naturlig nok kanskje, 
siden det jo er de nettopp disse tingene som gjør angsten til en skikkelig drittsjukdom. 

Jeg har mange fine og gode ting i livet mitt, som gjør at jeg
ALLTID har noe eller noen å kjempe for i de mørkeste stundene. 


BARNA MINE 

Først og fremst har jeg 3 nydelige barn som jeg er umåtelig stolt av. 
De er min aller største motivasjon og glede i hverdagen. Til tross for søvnløse netter, sykdom, hverdagskaos, trassalder, hormonelle tenåringer, bæsjebleier og konstante 
ryddeprosjekter...så ville jeg ikke byttet det mot noe annet i hele verden. 
Jeg trives aller best når jeg kan få lov til å stelle for og være med barna mine. 
Aller helst ville jeg - hånda på hjertet, hatt de hjemme hele tiden alle sammen.

Det er snille, gode barn med hver sin utpregede personlighet.
De er veldig ulike, men allikevel så like. 
De gir livet mitt mening og sørger for at det alltid er fylt med kjærlighet, glede og varme. 
For meg, så er de nettopp selve meningen med livet.

Det ble mange klisjeer på rekke og rad her, men de er ikke mindre sanne av den grunn.
Heldige meg!

Det er de som gir meg en grunn til å stå opp om morgenen.
Det er for dem jeg velger å kjempe - hver eneste dag! 
De fortjener å ha en mamma som er tilstedeværende. Både mentalt og fysisk.
Jeg prøver å gi de all min oppmerksomhet når vi er sammen. 
Alt for ofte er det lett å "bare skulle sjekke mobilen litt" etter middag når man innvilger seg noen minutter på sofaen. Jeg prøver å være veldig bevisst på å ikke gjøre det når barna er her.
De trenger foreldre og voksne rundt seg som ser dem.
Som hører det de har å si og som ikke sitter med et mimikkløst ansikt bak en skjerm. 
Jeg har mine tanker om hvor sosiale de såkalte sosiale mediene egentlig er, 
men det er en helt annen diskusjon. 


MANNEN MIN

Denne sommeren - 1 år etter planen, grunnet ankomsten til vår veslejenta vår, giftet jeg meg med mannen i mitt liv. Dagen ble akkurat som vi hadde håpet på forhånd.
Helt nedpå og avslappet uten alt for mye dill, akkurat sånn vi liker det.

Han ble virkelig kastet ut på dypt vann i et for ham ukjent terreng da han en dag for snart 3,5 år siden inviterte seg selv på den aller første kaffekoppen hjemme hos meg. Vi hadde begge ganske nylig flyttet tilbake til Hallingdal igjen etter noen år i henholdsvis Molde og Danmark.
Etter den første kaffekoppen som gamle venner, tok det ikke så lang tid før vi oppdaget at det kanskje lå romantiske følelser og lurte også. 
Det har vært en lang og til tider turbulent vei siden da, men nå står vi her på andre siden og er sterkere enn noensinne. Vi har selvfølgelig dager vi også - som alle andre, hvor det ikke er bare solskinn og røde roser. Så langt derifra. Hverdagene består oftere av praktiske gjøremål og slitne foreldre som kollapser kl 21 på kvelden ;) Samtidig er det dette livet vi sammen har valgt. 
Og vi har også sammen kommet fram til hva som fungerer for oss. Selv om det kanskje er et litt annerledes valg enn mange andre, så er det dette som er riktig for vår familie.

Det er ingen i verden jeg kan krangle mer heftig med enn ham, 
men det er heller ingen i verden jeg elsker høyere enn ham.

Det er ingen jeg kan være sintere på enn ham, 
men det er heller ingen andre i verden jeg kan være mer takknemlig for. 

Nettopp det at vi er så trygge på hverandre at vi kan være oss selv 
- på godt og vondt, gjør at jeg VET at dette kommer til å vare. 
Sammen med ham vet jeg at jeg har funnet den tryggheten jeg ønsker i livet mitt, samtidig som jeg også får den spenningen og de utfordringene jeg trenger for at det ikke skal bli kjedelig. 
For det er igrunn sjelden eller aldri kjedelig hjemme hos oss. 

Jeg er så takknemlig for at vi turte å ta sjansen den gangen. 
For at vi turte å satse på oss.
Nettopp pga det fikk også Leander den pappaen han fortjener og trenger i livet sitt.
Oda fikk en engasjert og akkurat passe irriterende bonuspappa - akkurat som det skal være.
Og vi ble alle velsignet med Lilly.

Jeg er takknemlig for at han er tålmodig og at viser raushet når det trengs, men samtidig har guts nok til å si fra og være ærlig med meg når jeg trenger å høre en sannhet eller to.
Dette går selvfølgelig begge veier. 
Så lenge man vet at det kommer fra et godt sted av kjærlighet og det å ønske hverandre alt godt, så er det utrolig hva man kan tåle å høre. 
Han holder ut med alle mine rare påfunn og ideer.
Mine ryddemanier, vaskemanier, systemer og tellekanter. 
Han fortjener egentlig en medalje...men ikke si det til ham, han blir så høy på seg selv ;) hehe

Jeg har etter mange år som et utpreget "ja-menneske" som alltid setter andre før meg selv, endelig blitt litt flinkere til å si nei. Flinkere...men ikke helt i mål ;) 
På veien mot dette, har det vært en naturlig prosess hvor jeg har måttet ta et ærlig oppgjør med meg selv på hvilke mennesker som skal være i livet mitt og hvilke mennesker jeg må la gå. 
Det er viktig for meg og mine nærmeste, at jeg ikke bruker fokus på de menneskene som ikke tilfører meg positiv energi. Det har vært både smertefullt og vondt til tider, men i høyeste grad nødvendig.
Etterpå kjenner jeg meg faktisk friere. Det er godt å endelig kunne stå opp for seg selv.

Andre igjen har man litt for lite med å gjøre i hverdagen pga fysiske avstander og ulike forpliktelser.
Men når man først sees, er det det beste i verden og man plukker opp tråden igjen umiddelbart. 
Jeg er så heldig å ha flere sånne flotte personer i livet mitt.
Vi sees alt for sjelden, men det er fantastisk de gangene vi endelig gjør det. 
Og vi vet at de finnes der ute om man skulle trenge de.
Dere vet hvem dere er - ingen nevnt, ingen glemt.

Takk til alle dere som har støttet meg.
Til dere som fortsatt gjør det.
Takk til alle dere som på deres egen måte tilfører noe godt i livene våre. 
Dere er verdifulle og vi setter umåtelig stor pris på dere. 

Takk for at dere - til tross for at det er vanskelig å forstå, allikevel prøver å gjøre det.
Takk for at dere tør å snakke med meg om de litt vonde og vanskelige tingene.
Takk for at det er takhøyde for å være seg selv - med alt det innebærer.
Takk for at dere stiller opp når det trengs.
Takk for at vi vet at dere finnes der ute, verden blir et bedre sted med den vissheten alene.

Jeg avslutter her, før det igjen blir alt for langt.
Jeg skal heller prøve å bli flinkere til å oppdatere og skrive mer jevnlig. 

torsdag 29. oktober 2015

Tankespinn og tankekrøll

Nå har jeg startet på dette innlegget sikkert 20 ganger, men jeg har endt opp med å slette alt hver gang. Har så mange tanker i hodet som vil ut og det er alt for lenge siden jeg har skrevet og da blir det fort litt kaotisk når de først kommer. Jeg får bare beklage på forhånd for det jeg allerede nå kjenner kommer til å bli både langt og kanskje litt rotete ;)

Det har vært noen hektiske måneder, med både bryllupsplanlegging/-gjennomføring, sykdom i familien og ellers livet i en familie på 5. Nå som ting har begynt å roe seg litt igjen, får jeg ordentlig tid til å kjenne litt etter hvordan jeg egentlig har det....ikke nødvendigvis en oppløftende fritidssyssel.

Det vil si...jeg har på mange måter verktøyene for å prøve å dempe angsten og uroen når den prøver å trenge seg på, men den svikefulle kroppen er ikke alltid villig til å lytte på det jeg har å si. 
Gjennom behandling og terapi, har jeg klart å bli mer bevisst på hva det er som trigger angsten min og hva jeg deretter må gjøre for å enten unngå disse situasjonene eller takle dem når de oppstår. Jeg har blitt bedre kjent med meg selv og hvem jeg egentlig er nå idag. 

Jeg har fremdeles sider av meg selv som jeg trenger å utforske og gå dypere inn i, men alt til sin tid.
Det å lære å akseptere meg selv for den jeg er - både på godt og vondt, har kanskje vært det aller vanskeligste og tøffeste i denne prosessen. Det er lett å akseptere de gode sidene man har, for å deretter prøve å dyrke fram de som de mest fremtredende sidene ved ens personlighet. 
Skyggesidene derimot...oh boy, der har jeg måttet gå noen runder med meg selv.

Å akseptere angsten som en del av meg og mitt liv.
Ikke som en del av min personlighet, men som et resultat av levd liv og kanskje litt gener...

Angsten skal ikke få definere hvem jeg er, men den kan forklare hvorfor jeg av til gjør som jeg gjør.
Angsten skal heller ikke få kontrollere hva jeg gjør, men den kan forklare hvordan jeg gjør det. 

Jeg tvinger meg selv til å forsøke å opprettholde et normalt liv utad. Jeg vet at jeg er helt nødt til å reise ofte på butikken, så ikke terskelen en dag blir helt uoverkommelig å trå over. 
Jeg vet også at jeg av og til er helt nødt til å presse meg selv til f.eks et cafebesøk, så den sosiale angsten min ikke får alt for god grobunn og slår rot i meg.
Derfor har jeg de siste par årene også bevisst meldt meg på ting som høstmesser, bruktmarkeder og andre tilstelninger hvor jeg har vært nødt til å utfordre meg selv og presse meg selv til det ekstreme av hva jeg egentlig tåler. 
Jeg har vært så langt utenfor komfortsonen min at jeg til tider har mistet den helt av syne...
Jeg har vært så redd og nervøs at jeg har ligget i fosterstilling på badegulvet når ingen har sett meg og   har prøvd å mane fram alle slags unnskyldninger for hvorfor jeg IKKE skal gjøre det likevel. 
Men jeg har gjennomført det og jeg har overlevd. Av og til har jeg til og med kost meg!
Hvem skulle trodd det? ;)
I disse periodene bruker jeg enormt mye energi, krefter og fokus på å klare å mestre situasjonene jeg skal igjennom. Tankene mine er konstant opptatt med å vurdere, analysere og gå gjennom kriseplaner for hvordan jeg skal håndtere alle slags scenarioer som kan og ikke kan oppstå. 

"Hva hvis jeg besvimer foran alle disse menneskene...?"
"Tenk om jeg får et panikkanfall mens jeg står i en situasjon som er umulig å flykte fra uten at det virker helt idiotisk for dem som er rundt meg...?"
"Hvordan skal jeg klare å bruke pusteteknikker for å roe et evt panikkanfall, dersom jeg står midt i et salg eller snakker med noen...?"

"Tenk om....hva hvis...hvordan ditt og hvordan datt..."

Velkommen til mitt hode! 
Henger dere fremdeles med, eller trenger dere en pause?

Jeg VET at de aller fleste scenarioer jeg forestiller meg, ALDRI kommer til å skje i virkeligheten.
Jeg VET også at alle fysiske reaksjoner, er nettopp det. Naturlige, fysiske reaksjoner. Jeg er ikke i livsfare og jeg har til dags dato enda ikke besvimt...selv om jeg har gått rundt og vært livredd for dette i flere år. Redd for å besvime alene, redd for å besvime ute blant folk..alene med barna...og sånn kan man fortsette i evigheter. Hvorfor jeg skal være så redd for nettopp det av alle ting, vet jeg ikke. Men det kommer nok av alle assosiasjonene jeg har knyttet til panikkangstanfallene fra den tiden jeg ikke visste at dette egentlig var en psykisk greie. 

Jeg har blitt utredet for hjertesykdommer, hjerteinfarkt, hjerneslag og alle mulige alvorlige/akutte sykdommer flere ganger enn jeg klarer å huske. Første gang så tidlig som i en alder av 16 år.
En gang fikk jeg til og med piller for hjertet av en totalt inkompetent lege som jeg var så uheldig å komme til?! Resultatet var at jeg havnet på legevakten samme kveld etter å ha tatt en slik pille.....der var de helt sjokkerte over hva han hadde gitt meg, for ikke bare forsterket de de symptomene jeg allerede hadde, men de kunne være livsfarlige dersom det ikke forelå en reell påvist hjertesykdom.... 
Så det er kanskje ikke så rart man blir litt nervøs av seg etter hvert..

Idag oppsøker jeg ikke legevakten hver eneste gang jeg kjenner at jeg er litt skjelven i kroppen. 
Jeg prøver som regel å finne årsaken til hvorfor kroppen gjør som den gjør selv. 
Ofte er det noe så enkelt som en kombinasjon av lite søvn og mat som trigger de verste panikkanfallene. Om jeg har glemt å spise eller har spist litt lite/usunt en dag i kombinasjon med f.eks for mye kaffe og underskudd på søvn, så vil man naturlig nok bli litt shaky i kroppen utover dagen. 
Dette er en av de aller verste situasjonene for meg og angsten min. 
Kroppen går i total kriseberedskap og jeg begynner å hyperventilere og blir vettskremt. 
Spesielt om jeg er alene. Det hjelper å ha noen rundt meg når dette skjer. Bare det å vite at det er noen der som kan hjelpe meg dersom "noe" skulle skje, kan være nok til å roe meg helt ned igjen fortere.
Skjer det når jeg er alene og jeg vet det ikke kommer noen før på lenge, så er jeg veldig avhengig av å kunne ringe en jeg er trygg på for å få hjelp til å puste rolig og roe meg ned igjen. 
Min kjære mann har mang en gang fått hysteriske telefoner fra meg, som er sikker på at nå...NÅ skjer det! Da hjelper det å ha en som kan være både vennlig og bestemt tilbake og som kan forsikre meg om at...neida, du kommer ikke til å besvime denne gangen heller. Du trenger bare å spise og drikke noe..NÅ! Jeg vet det jo egentlig allerede før jeg ringer, men jeg trenger den bekreftelsen allikevel.
Helt idiotisk egentlig, men på samme tid veldig logisk. 
Jeg må ALLTID ha med meg en eller anne form for snacks eller drikke når jeg er avgårde på ting. Bare det å vite at jeg har muligheten til å fylle på energi når jeg trenger det, kan være hjelp nok.
Når jeg jobbet, ble jeg alltid vennlig mobbet for alle mine matbokser fylt med brødskiver, knekkebrød, frukt etc...men det er en årsak til galskapen. Det er det samme når vi skal ut å gå tur. Spiller ingen rolle om vi skal gå 10 minutter eller 10 timer...mat og drikke MÅ være med ;) 


Enkelte dager tenker jeg at det skulle vært mulig å ta en pause fra seg selv.
En "ut av deg sjæl opplevelse" på blå resept f.eks? ;) 
Andre dager igjen, hvor jeg er helt uthvilt og har spist nok..føles det som om jeg kan erobre hele verden og legge den for mine føtter. ALT er oppnåelig og ingenting umulig. 
Merkelig hvordan dette kan svinge og variere fra dag til dag. 
Eller bare fra morgen til kveld. 
Selv når jeg sitter helt stille og utad ser ut som om jeg slapper helt av, 
så er det et vanvittig kaos på innsiden. Tanker, følelser og en konstant uro.
 En uro som bobler og koker, lokker og lurer.
Og som a l d ri lar meg få fred. 

Hva jeg ville gitt for 1 dag...bare EN dag uten alle disse tankene. 
1 dag i total uvitenhet om alt som er fælt og kjipt. 
1 dag uten så mye som en negativ tanke som behøver å trenges tilbake dit den kom fra.
1 dag uten dødsangst.
1 dag uten å bekymre meg, legge planer og fluktstrategier.
1 dag uten å manne meg opp til alt jeg må klare den dagen.
1 dag uten å føle at man ikke strekker til...ikke engang overfor seg selv.

1 dag i total frihet....

Jeg vet vi er mange og jeg er så takknemlig for alle dere som står frem og tar kontakt med meg. 
Dere aner ikke hvor mye det har hjulpet og fremdeles hjelper meg. 
Jeg er lei meg for at dere også sliter, men jeg VET at det er mulig å finne måter å leve med dette på.
Dere er sterke som hver eneste dag overkommer hindringer for å klare det som de aller fleste tar for gitt og ser på som hverdagslige gjøremål.

Sammen er vi enda sterkere og sammen kan vi klare å
 bryte tabuet det er å leve med usynlige sykdommer. 
Sammen er et bedre sted å være enn alene. 
Sammen kan vi hjelpe hverandre ved å utveksle erfaringer.

Fortsett å ta kontakt.
Fortsett å snakke - både med hverandre og ellers i samfunnet.
Jeg heier på dere! Jeg heier på oss!