Penger er ikke alt sies det.
Og jeg kan forsåvidt være tilbøyelig til å være enig i det.
MEN...
Når man har veldig lite av dem, da kan det til tider føles som om de er alt.
Jeg er så lei av at hver eneste måned skal være en konstant kamp med tall
for å få et rimelig stramt budsjett til å gå opp.
Noen ganger gjør det faktisk det, og det er en befriende følelsen.
Men de fleste ganger er det alltid noe som må vente, deles opp etc...
Dette skal ikke være et "buhu-stakkars-alenemamma-meg"-innlegg.
MEN...
Det er et udiskuterbart faktum at det er tøffere å klare seg på kun en inntekt.
Når den inntekten i tillegg er på et minimum..
NEI, det er ikke lukrativt å "leve på staten"...som mange ser ut til å tro.
Vi får ikke penger kastet etter oss og har huet og ræva full av gryn.
Jeg blir så provosert av mennesker med slike holdninger.
Som nærmest tror at vi fikk barna våre bare for å slippe å jobbe selv og sitter på våre feite, strekkmerkebefengte rumper dagen lang og drikker caffe latte mens ungene går for lut og kaldt vann...og kontoen fylles opp av deres skattepenger!!
Det er ikke helt slik det foregår.
Pengene vi får kan aldri, jeg gjentar ALDRI, veie opp for et hjem med to inntekter.
Eller bare en god inntekt fra en greit betalt jobb.
Vi har de samme utgiftene som et hjem med to utgifter,
forskjellen er bare at vi har mindre å dekke de med.
Og for dem som ikke tror meg, JO det er faktisk slik.
En husleie eller et huslån, blir ikke billigere om man er alene.
Mat blir heller ikke billigere, selv om man har en voksenperson mindre å handle til.
Strøm blir hvertfall ikke billigere. Strømleverandøren sitter ikke og kontrollerer hvor mange som bruker lyset fra lampa i stua, eller hvor mange som ser på tv`n samtidig.
Offentlige avgifter er de samme.
NRK-lisensen er den samme.
Barnehage og SFO koster det samme.
Lista er lang og jeg kunne fortsatt i det uendelige, men tror dere har tatt poenget.
Misforstå meg rett.
Jeg har til en viss grad selv valgt å bo alene.
Jeg er ikke typen som gidder å være i et forhold bare fordi det er lettere med to inntekter.
Så får jeg heller gå på trynet alene.
Men, jeg er som sagt dritt lei mennesker som ser ned på oss bare fordi vi er alene.
Som tror vi er trash og mindre verdt bare fordi vi lever solo med barna våre.
Sannheten er, at de fleste alenforeldre fortjener dobbelt opp av din respekt!
(Snakker ikke nødvendigvis om meg selv her)
Når de i tosomhet klager over at det er et par uker siden sist de kom seg på bytur, vennekveld eller en eller annen sosial happening. Er aleneforeldre kanskje takknemlige bare de kan gå
seg en tur alene på kvelden, etter at barna er i seng..fordi det er 4 mnd siden sist.
Vi må være både mamma og pappa.
Snill purk og slem purk.
Lage mat, samtidig som vi legger puslespill og bysser lillebror.
Igjen, dette er ikke et sutre-innlegg.
Jeg er bare litt lei kommentarer fra folk som ikke aner hva de snakker om.
Jeg har i en kort periode prøvd meg i et forhold med to foreldre.
Og kan med hånda på hjertet si, at det var en helt annen verden.
De to tingene kan ikke sammenlignes.
Og dere vet ikke hvor heldige dere er.
Skjerpings folkens!!
Jeg er utrolig takknemlig for at jeg får være mamma til mine to deilige barn.
Til tross for at jeg må fylle mange roller og klare alt selv.
Ville ikke byttet det mot noe i verden.
Selv om det når regninger skal betales hadde vært kjekt å være to, eller hadde vært godt med et ekstra par hender i ny og ne eller litt voksenselskap foran tv`n om kvelden -
så er jeg veldig takknemlig for alt det gode som livet mitt tross alt er fylt av.
Jeg vil bare la det være sagt, så jeg ikke misoppfattes.
Jeg har den dypeste respekt for alle gode foreldre der ute.
Enten man er alene, 2 eller flere..
